3 Yuledag

To blogginnlegg på en dag da internettet tok Yuleferie midt i Yuletide - innlegget. Utrolig mange fine bilder fra idag - fortjener forsåvidt et eget innlegg :-)

Idag var vi på tur til Dunnottar Castle rett sør for Aberdeen. Etter noen dager med intenst plaskregn, og oversvømmelser i store deler av nordre Storbritannia våknet vi idag til vindstille og klarvær. En nydelig dag rett og slett, og helt perfekt for et besøk til dette gamle slottet som ligger på en klippe rett ut mot havet. Vi fant ingen Yulestemning her heller, og det var en veldig annerledes 3. Yuledag. Men for en dag. Ungene mente det var som å springe rundt live i et dataspill. Lunsj i det fri i slike omgivelser var helt utrolig, mens sola varmet ansiktet.

Dunnottar Castle

 

 

May the force be with you!

 

 

And you!

 

May the Santa Force be with you!

 

Lunsj i solnedgang

 

Sara finner sin drømmehybel :-) 

 

 #All children under 16 must be with an adult at all times"

(de over 16 burde vært i fangehullet ;-)

 

 

Du har den! 

 

 

 Location, location...

 



 

Esbjerg rett forut - om du ser veldig godt etter...

 

Yuletide

Yuletide var opprinnelig en germansk før-Kristen vinterfest som feiret solsnu. Det er åpenbart at vår norske jul har sin opprinnelse fra dette ordet. Her i Skottland kommer man over begrepet fortsatt, som en beskrivelse på selve jule-sesongen. Eller rett og slett kressmess, som de også sier :-)

Årets yuletide startet for vår del med julekonsert på skolen til Viktor. Alle de 50 (!) ungene på Tealing primary var på scenen i en forestilling på meta-nivå, med temaet en skole som skal lage juleforestilling. Det var veldig bra, varte nesten 1,5 time, og Viktor viste en ny side av seg selv, hvor han ga ALT, mer enn de fleste andre tilsammen, og sang - på engelsk- og danset med 110% innlevelse. Jeg var utrolig imponert! Viktor er på andre rad med rød nisselue.

Dagen etter kom vårt aller første yule-besøk. Lillesøster Adele og Erika kom på en liten visitt - Erika studererer i Glasgow i år, og Adele var der på besøk. Da hører det med å komme på middag i The Old Watermill!

Som vanlig en rolig og avbalansert middag med fred og ro rundt bordet :-D

Litt senere fikk vi besøk av mamma, svigermor, mormor Sigrid. Veldig stas med besøk. Men julestemningen var vanskelig å finne, med sol ute og inne, og spirende gress på åkrene rundt om her. Bittelille julaften var vi i Broughty Ferry på ribbejakt (god slakter ordnet, om enn ikke biffen, så i hvert fall ribba!) - og da så det slik ut:

 Merry jul - som de sier på The Julekalender. Mer som enn nordnorsk sommerdag det der. VI har prøvd å se The Julekalender for å piffe opp julestemninga, og å flire litt over nissenes norsk-engelsk, men sant og si snakker vi helt The Julekalender alle sammen nå, knotting på det språket vi til enhver tid husker ordet på :-) Som Henrik sa det helt utmerket: mamma, vi har fått så dårlig ordforlag! Og Viktor sier stadig til meg: mamma, nå må du høre veldig forsiktig. Og Marie pekte ned mot havet og sa: se, et lyshus! Slik oversetter vi hit og dit som det passer best :-)

Men julestemning altså. Naboene gjør i hvert fall sitt for å få den på plass:

Det er nesten så jeg kjører av veien i ren fascinasjon hver gang jeg kjører forbi. Hun i huset rett ved siden av kommenterte tørt at de hadde vurdert å ha lys i treet sitt ute, men kom til at ingen ville legge merke til det likevel :-)

Men julaften kommer, julestemning eller ei. Og nissefar fant veien til julestrømper her i Skottland og, selv om vi hang opp strømpene natt til den 24, og ikke den 25 som de lokale sverger til.

Han hadde til og med norske julehefter, Maarud potetgull og Freia sjokolade med seg, nissen. For en helt!

Det ble til og med noen pakker under plasttreet, og alle hjerter gledet seg veldig!

Da lukten av pinnekjøtt spredte seg i stua kom det til slutt en smule julestemning. Skottene spiser ikke tørket eller røkt kjøtt i særlig grad, selv om man kunne tenke seg at de spiste lam i alle varianter gitt tettheten av små ulldotter på jordene rundt her. Men de sverger til skinke og skinke og pølse og pai. Merkelig! Men pinnekjøttet til Ingebrigtsen smaker utmerket i Skottland også!

Mange fine pakker under treet i år - antall pakker er omvendt proposjonalt med alder riktignok. Og plutselig er det hele over....

 

 

 

Første juledag feirer skottene jul. Det er tradisjon å få ny pysj til jul, enten på kvelden julaften, eller i strømpen på morgenen første juledag. Denne pysjen stiller man da i mens man åpner pakker tidlig på morgenen 1 juledag. Alternativt stiller man i julegenser. Julegenser hører med i hvertfall i siste halvdel av desember. Julegenser er en glorete genser, primært i rødt, grønt og hvitt, med nisser, reinsdyr eller snømann på. I Desember er det ut med streng kontorstil i butikkene og på med glorete julegenser, noen har til og med innebygget lys!

 

Uansett, på første juledag var vi ganske alene i en av de flotte byparkene i Dundee. Sparkesykler er svært populært her, og det var årets julegave til Viktor og Marie fra meg og Stig.

 

 

 

Men ÅRETS julegave til Viktor, i følge han selv, var en pakke plastkrigere i to farger, med tanks, kjøpt for 2 pund. Han var ekstatisk! Wow Mamma - no blir det krig! utbrøt han aldeles lykkelig! 

 

 

 



 

Sjefer, sjitvær og pepperkaker

Idag sitter jeg på lesesalen på Ninewells, sykehuset i Dundee. Neste hjemmeeksamen er under konstruksjon, og problemet denne gangen er at hjemmeeksamen skal omhandle ledelse ved ens egen institusjon. Egentlig skulle alle deltakerene på module i ledelse selv utføre et endringsprosjekt ved egen arbeidsplass, og skrive en refleksjon rundt sine lederevner, men det er ikke spesielt enkelt når man sitter på lesesalen på Ninewells. Mine lederegenskaper kommer ikke helt til sin rett når jeg ikke engang har eget kontor, til tross for lesesalsplass med utsikt.

Denne modulen er nok den som i det store og det hele er mest fremmed for meg. Jeg har aldri hatt en jobb lenge nok til å få noen ledende posisjon, og har i grunnen alltid surret rundt og drevet med mine egne greier i underordnete stillinger. I Norge kan man jo det, så lenge man ikke er kjip eller gjør noe galt kan man stort sett styre seg selv, og det trives jeg utmerket godt med.

Slik er det ikke her. Jeg fikk en historie om spesialistutdannelsen i allmennmedisin her. En av legene på kurset hadde en kandidat som av ulike grunner hadde problemer med å fungere kollegialt, primært på grunn av språk og mistforståtte sosiale koder. Det var ikke egentlig noen problemer med det faglige. Dette ble beskrevet som en viktig lederoppgave å gripe fatt i, og om hun ikke tok til etterretning tilbakemeldingene hun fikk ville hun måtte slutte i allmennlegespesialiseringen. Nå vet ikke jeg hvor ille dette var, men jeg vet at det skal mye til for at noen blir bedt om å slutte i allmennlegespesialiseringen hjemme. Man selvfølgelig si at det kanskje burde vært annerledes, og at enkelte kunne hatt godt av å slutte som allmennlege, men samtidig er jeg glad for at det er rom for å være litt annerledes i Norge, uten at noen skal gi deg beskjed om at du ikke passer inn. Min erfaring er at folk er så forskjellige at det er jammen godt at leger er forskjellige også. Jeg merker at jeg blir skeptisk til at det skal finnes en oppskrift på den perfekte legen, og at ledende leger her skal definer hvem som får fortsette og hvem som ikke skal fortsette.

Siden er ikke leder så mange andre enn min uregjerlige ungeflokk, og bedømt ut fra resultatet der neppe noengang burde få noen ledende stilling noe sted, så har jeg laget en bitteliten studie for å se på ledelse ved Helsefakultetet hjemme. Mens jeg venter i spenning på resultatet leser jeg diverse artikler om ledelse i ulike kulturer. En av artiklene omhandlet ledelse sett i sammenheng med klima. Altså været. I korthet sa artikkelen at jo mer sjitvær, jo mer demokrati og autoritetsforakt, og jo bedre vær, jo mer konkurranse og hierarki. I så mate må vel Universitetet i Tromsø, verdens nordligste universitet ha verdens mest demokratiske ledelsesmodell, og aller flateste struktur hvor alle leder seg selv. Spørsmålet er vel da om alle skal samme veien?

Ellers så er det snart jul, og i tråd med min delegerende lederstil så satte jeg ungene mine og småttisenes venner til å bake pepperkaker. Den minste deltakeren engasjerte seg lykkelig i å spise deig, men resten bakte med stor iver. Pepperkakeformer kan kjøpes på amazon (ALT kan kjøpes på amazon) og leveres på døra dagen etter av Postmann Pat.

2/3 av pepperkakene ble spist opp på tur ut av ovnen, så hvis det i det hele tatt blir EN sort til jul er det nærmest et mirakel!

Hjemmeseier

Lenge etter at vi kom hit tenkte jeg at vi burde ha reist avgårde, ett eller annet sted, før. Borte virket på alle måter mye bedre enn hjemme. Alle veier var til for å utforskes, noe nytt var å se rundt hvert hjørne, og tilværelsen bar preg av å være fulltids opplevelsesferie, dog kanskje mest opplevelse og noe mindre ferie, gitt arbeidsmengden på studiet.

Imidlertid var jeg i Tromsø en tur for et par uker siden. Det kjentes først rart å komme hjem og være gjest i egen by, bo hos bestefar og "låne" sin egen bil hos leieboerne. Men etter noen dager var jeg hjemme, likevel. Gleden av lunsj og møter med gode kolleger, vin og mat og prat med gode venninner og ikke minst middag med familien hjemme var utrolig hyggelig. Så til tross for at det var mørkt, kaldt og glatt var det på en måte varmt, lyst og medvind likevel.

Så, med rosenrøde Tromsøbriller ser Storbritannia annerledes ut enn før. Jeg har tidligere tenkt at de har et utmerket skolesystem her, som prioriterer at ungene utfordres på sitt eget nivå, og at også de flinke stimuleres til læring. Imidlertid forteller Henrik at hvis man stiller spørsmål til læreren i timen får man beskjed om å være stille, og hvis man er så dum å forfølge spørsmålet med å påpeke at man ikke forstod det som ble forelest, da får man "detention". Sara oppsummerte dette med at hun i løpet av en skoledag stort sett bare sier yes, please og thank you. Kritisk tenkning er ikke "da shit" her!

Forrige uke hadde jeg siste undervisningsmodul før jul. Tema var ledelse. Undervisning i ledelse her i Skottland hvor alt er hierarkisk, hvor det finnes en standard for enhver presatsjon, en belønning for all innsats, og straff for manglende eller selv feil innsats fikk Norge til å fremstå som et deilig, naivt lykkeland hvor det meste ordner seg til slutt, og hvis det ikke gjør det så ordner fagforeningen opp i det. Satt på spissen.

Heldigvis tok jeg med uanstendige mengder av norsk mat hit, så en gryende hjemlengsel dempes med med knekkebrød med fløtemysost, og jeg gleder meg til å kjevle ut Bakehusets pepperkakedeig, som bare helt såvidt og aller nådigst fikk passere sikkerhetskontrollen på Langnes!

Dagen etter at jeg kom tilbake hit var det imidlertid skikkelig snøvær. Viktor og Marie var ute før jeg hadde fått gnikka søvnen ut av øynene, og gladere unger skal du leite lenger etter!

Nå er det imidlertid 11 grader, og gresset har irrgrønn vårfarge, i grell contrast til alt blinkende lys i alle regnbuens farger som nå lyser opp den skotske landsbygda. Julestjerner og adventstaker er det imidlertid ikke tradisjon for, så vår julestjerne (medbrakt fra Coop på Bjerkaker :-) er såvidt jeg vet Dundee's eneste. Jeg har sett tilsammen 4 andventsstaker fordelt på to hus, så ungenes gamle lek med å telle julestjerner og staker har ikke spesiell verdi her :-)

Ny forskning viser at...

1. Mangel på internett gir abstinenser. Eksperimentell forskning utført i bynære strøk av Dundee, Skottland, hvor internettdekningen er på internasjonalt bunnivå, har nå dokumentert det mange har hatt mistanke om. Tre uker helt uten internett gir tendenser til surmuling, avglemt innbetaling av restskatt og alvorlig nedsatt bloggevne. Oppfølgingsstudier vil vise hvilke langtidseffekter dette har for trivsel, netthandel og oversikt i nettbanken.

2. Skotske bilister kjører som tullinger. Foreløbige data viser at sjåfører i Audi Sedan er verstingene, etterfulgt av yrkessjåfører i mindre varebiler av type VW Caddy. Man kunne kanskje tenkt seg at yrkessjåfører hadde en egeninteresse av å kjøre pent som et rent HMS tiltak i egen bedrift, men denne hypotesen har blitt kraftig motbevist. Årsaken til denne vanvittige oppførselen på veiene, som inkluderer hytting med neve, tuting, plassering 50 cm fra bilen foran mens man blinker med lysene og åpenbare ukvemsord bak lukket vindu kan kanskje en kvalitativ studie belyse. Oppførselen er kontrær til de ellers daglige fraser med please, thank you og sorry, og det er av interesse å finne ut om det kan være en sammenheng mellom disse to ytterpunkter i oppførsel. Avhengig av forskningsmidler kunne man utforske problemstillingen " har skottene en indre italiener?" og "gir overdoser høflighet på butikken aggresjon mot damer i konebil?".

3. Ballett er tyngre enn det ser ut. Et tre ukers forprosjekt for å avklare hvorvidt det er mulig for 41 år gamle damer å lære seg klassisk ballett er nylig avsluttet. Konklusjonen er at tross treg progresjon, er det innenfor rekkevidde for vanlige damer å løfte den ene foten mens man står på den andre. Piruetter har foreløbig vist seg å være en utfordring som ikke lar seg gjennomføre i første fase av studien. Hvorvidt dette er betinget i alder eller løse otolitter eller begge deler vil utforskes nærmere i fase 2, hvor studien også skal utvides til å gjelde jazzballett.

Ikke på nett

Som dere vet er bredbåndet vårt på slankekur. Etterhvert ble det så smalt at det ble helt borte. Anoreksi med komplikasjoner, bredbåndversjonen. Vi har altså vært helt uten internett hjemme i noen uker. Det vil si, vi har litt mobilnett hvis vi passer på å sitte i den store vinduskarmen oppe. Den som vender ned mot sivilisasjonen. Det har vært reparatører her, og så flere reparatører. Alle klør seg i hodet og sender nye reparatører. I går skjedde det imidlertid noe. Noen har klart å vekke til live det kjempetynne bredbåndet igjen, og bittelitt datatrafikk passerer igjen inn i den gamle vannmølla.

I alle fall, det blir lite blogging av slikt, for blogging på telefon i vinduskarmen er kun for hardcore bloggere. Uansett er dagene travle. Studentlivet her er ikke spesielt preget av lange morgener og mye tid til filosofering på kafe. Jeg har hatt en hjemmeeksamen i uka den siste måneden, og innleveringsfristen er alltid søndags kveld. Implisitt, her skal det jobbes alle ukens dager. Det passer ikke helt med familielivet, så da må alt arbeidet gjøres innen fredag kveld.

Hvorfor blogger jeg nå da? Det er et godt spørsmål, min egen frist for denne ukens hjemmeeksamen nærmer seg, og hjernen omstiller seg snart til sofa og rødvin. Den siste hjemmeeksamenen satt imidlertid langt inne å få ned på papir, på engelsk, og med pedagogiske fagutrykk som gir kløe i forstanden. Derfor er det befriende å lire av seg skrift med litt tempo og mindre tankevirksomhet.

Forrige helg var vi på hyttetur. Vi leide hytte på Lochanhully Woodland Club i nærheten av Aviemore, Skottlands svar på Geilo. Folk og dyr for avgårde på fredag i nordgående retning, og etter 20 minutter begynte det å stinke. Kattebæsj. Pus - heldigvis i bur - syntes biltur på skotske svingveier var noe dritt, bokstavelig talt. Men hvordan vasker man en katt og et bur i veikanten, uten vann eller klut? Vil pus stikke av i traumatisk sjokk over ha sittet innesperret oppi egen bæsj, og gi liv til myten om en svart panter som lever i høylandet? Kan man ringe på hos noen å spørre om vi værsåsnill kan få vaske den nedbæsja katta i badekaret deres?? Imidlertid var det skog og atter skog, og ingen åpenbare steder å stoppe, så vi kjørte med vinduer åpne, til akkompagnement av pus og 4 avkom i baksetet som ikke klarte å la surleppa stenge for luktesansen. I første og beste landsby kjøpte vi vann, plastposer til erstatning for hansker, våtservietter og tørkerull, og i byparken måtte pus til pers. Forfjamset hoppet pus ut av buret, og der var det rikelig både spy og bæsj. Etter vask med 2 L Skotsk Kildevann og Pampers premiums ble pus og bur i hvertfall i transportabel stand, om enn ikke luktfri.

Dermed kunne turen fortsette, for så ti minutter senere å ende i en stillestående kø med politiskilt som varslet om lang ventetid. Opprydning etter ulykke i solnedgang,så i mørket, og langt og lengere lang tid etter kunne vi omsider kjøre nordover, med kun mindre skader på trommehinnen etter kranglingen i baksetet og hylingen til pus i buret.

Etter denne innledningen kunne vel ikke turen bli bra? Men det ble den. Hytta var liten, men med god standard, og den hadde en vinterhage hvor man kunne sitte og se på hyttefeltets mange ender og kaniner, samt noen ekorn, og deres gjøren og laden i skogen utenfor. Endene møttes utenfor døra og tagg etter mat, til den nyspylte pus' store glede. I tillegg var området rundt hyttene aldeles pittoresk, med flotte turveien. I tillegg fantes en kafe (med WIFI!!), tennisbane og et deilig innendørs badebasseng.

Rett i nærheten av hyttefeltet ligger en fornøyelsespark, Landmark Adventure Park, og her koste vi oss hele neste dag, som forøvrig også var Henrik sin 14 års dag. Jubilanten hadde bestilt biff, og den ble fortært i vinterhagen med stearinlys på bordet ro i heimen ettersom småtrollene måtte legge seg først.

Fjellene rundt Aviemore er fantastiske turmål, og om ikke alle små synes det var en like spennende aktivitet, så var det utrolig fint å gå på fjelltur søndagen i strålende sol. Stig og jeg gikk på samme turen i 2007 da vi var på vår hittil eneste barnløse ferie.

Denne uken har vi hatt besøk fra Norge, og dermed har vi hatt gleden av brunost på skiva. Imidlertid er vi allerede fri, så noen må komme og besøke oss snart ;-D

Dagens blog er uten bilder, for Skotsk Anoreksinett tillater ikke slike utskeielser...

Brunost og boblebad

Jeg er student igjen. Jeg har studentkort og ingen egen plass å lese, ingen parkeringsplass og kaffe på termos. Dårlig råd også, siden kursen på pundet er på over 13. #denfølelsen når jeg gikk gjennom universitetsområdet og så på mine medstudenter som alle som en så ut som de kunne være en av de som sitter i kjellerstua i Solbakken på besøk hos ungene. Jeg har kjøpt notatbok med University of Dundee logo som jeg stolt bærer rundt. Jeg er eldre enn den ene av to hovedlærere på kurset og med et par unntak eldre enn de andre studentene på kurset i medical education. Om kveldene sammenlikner jeg og ungene erfaringer med å være elev i Skottland. På den ene siden er jeg som en en gammel dame fra århundreskiftet i blomstrete kjole, på den andre siden er jeg akkurat like 28 år som de andre.

Mine medstudenter kommer fra hele verden. Omar, India, København, Malaysia, Sudan, Pakistan, Glasgow, Saudi Arabia, Plymouth, Bangkok, Belgia og Libanon. Gruppen er utrolig hyggelig, og til tross ulik bakgrunn har vi mye til felles. Det som imidlertid er slående er at jeg og min medstudent fra København ofte skiller oss ut fra gruppen med en annen ide om hva som er rett og vrangt i en rekke problemstillinger om do's and don't's i medisinsk utdanning. Det er interessant å gjøre seg opp noen tanker om hva som ligger i den skandinaviske kulturen som gjør at vi tenker såpass annerledes. De andre landene som synes å ha ganske like oppfatninger seg i mellom tross stor geografisk og kulturell spredning.

Tromsø kjennes langt unna når samtalene dreier seg om den politiske situasjonen i Malaysia eller undervisningsvaner i Pakistan.

Forøvrig har min karriere i klassisk ballet dessverre måttet vike for en ny karriereplan, tennis! Det er imidlertid ingen umiddelbare tegn til suksess i den karriereveien til tross for nyinnkjøpt, lekker karbonracket. Ettersom Sara har dansetrening 5 dager i uka i Carnoustie som ligger 30 minutters kjøring fra oss ble det imperativt å finne på noe i nærheten for sjåføren mens hun trener. Carnoustie er mest kjent for golf, og det kunne sikkert vært et alternativ, men på vei mot Carnoustie ligger det et såkalt Leisure Centre som jeg og Henrik fant ut at vi ville sjekke ut. OMG! Sats kan ta seg en bolle, eller i hvert fall en proteinbar, for David LLoyds Leisure Centre er i en helt annen liga. Innen og utendørs tennis, innen og utendørs basseng, boblebad, innendørs badmintonbaner, squashbaner, treningsstudio og aerobicsstudio. Og kafe med stort lekerom. Bedre sted å vente på Sara om det skulle bli verdens verste skitvær i vinter kan jeg ikke tenke meg. Dermed er vi innmeldt i klubben, jeg og resten av ungene. De små også, for her er også timer for barn fra 3 år og opp. Stig holder på sitt og går heller en tur i naturen mens han venter på Sara, ære være han for det. Om han synes det er like artig i desember gjenstår å se. Da kan jeg ligge i boblebadet på David LLoyds og tenke på han mens han får istapper i barten i fjæra nedenfor Carnoustie :-)

Stig er nå hjemmepappa på halvtid. Det er dermed han som må hente og levere i barnehagen og på barneskolen, og han som holder kontakten med alle hjemmemammaene i Tealing. Og dermed også han som blir invitert på hjemmemammatreff fra barnehagen stenger kl 12 til skolen slutter. Stig og Marie, tekopp og andre hjemmemammaer med småtasser og tekopper. Jeg ler bare jeg tenker på det. Dobbel kulturell erfaring vil jeg si :-)

Marie har begynt å snakke litt engelsk, og gjerne når hun snakker med meg også. Litt engelsk og litt norsk, alt etter hva som passer best i situasjonen. Viktor snakker ikke mye engelsk ennå, men han forstår nok en del nå. Han synes skolen er grei nok, og har begynt å få kompiser der. Han blir ferdig med matteoppgavene lenge før de andre, og synes det er rart at man bare må lære tall opp til 10, for det ville jo vært lurere å bare fortsette i hvert fall til 13 mår man først er i gang?

For et par uker siden var jeg på konferanse i Glasgow og traff kollegaer fra Tromsø. De hadde med seg seigmenn, melkesjokolade og brunost. Lykken var stor da jeg kom tilbake til Tealing. Gjensynet med brunosten var preget av atskillig større lykke enn gjensynet med mamma som hadde vært borte 6 dager :-)

Heldigvis kan man bestille vaffeljern på amazon! (levert på døra av Postmann Pat, eller i hvert fall en som likner veldig - i rød bil, med stort smil, men dessverre uten katt:-)

The days of our lives

Hverdagen kommer snikende, også her. Etter noen uker hvor alt er nytt er det litt deilig at dagene gjentar seg selv. Opp på morgenen, en dusj with a view:

Med og uten hest, sau, høns, gjess og hauk som titter middels interessert på deg.

Deretter frokost og daglig savn av norsk bakverk mens man spiser loffete britisk brød, eller kanskje konverterer til troen på frokostblanding. De eldste skal først avgårde. Ettersom vi har valgt skole utenfor vår skolekrets stopper ikke skolebussen utenfor her, så jeg kjører dem til nærmeste stop for skolebussen i retning Monifieth. Det medfører kryssing av vei med 105 km/t fartsgrense. Uten lysregulering eller noen annen form for organisering av trafikken annet enn pågangsmot og kanskje litt aggresjon. Dette medfører daglig adrenalin og bokstavelig talt svidd gummi når man skal akselerere seg gjennom en luke i trafikken. Igjen, takk og takk for automatgir! Og ikke lese lokalavisen....:

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Woman cut free from car after collision near Dundee

28 July 2015 7.21am.

6 Share

5 Twitter

Email

• DC Thomson

A woman escaped serious injury after being cut free from her car following a two-vehicle collision on the A90 outside Dundee.

The accident occurred on the southbound carriageway of the road at Shielhill by Tealing around 6.30pm on Monday.
Fire crews arrived on the scene to find a woman trapped in one of the cars.
Two other casualties had managed to extricate themselves from the wreckage.
Firefighters cut the woman free from her car.
She was then checked over by waiting paramedics but neither she nor the other two people involved in the accident required any hospital treatment.
A spokeswoman for the Scottish Ambulance Service described the three casualties as “walking wounded”.
The A90 at Tealing is well-known as an accident blackspot

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Neste post på programmet er barnehage og barneskole. Barnehagen (3-5 år) ligger i same bygg som skolen. Den åpner med et ring i skoleklokka presis 0845. Da står foreldre og barn og venter utenfor, og når døra åpnes slippes ungene inn og forventes å kle av seg selv og skifte sko til innesko. Etter under fem minutter er alle foreldre ute av gangen igjen og alle ungene levert. Her er det ikke noe chit-chat om barnet har sovet godt, hvor mye det har spist eller noe, dette er ren avlevering, ferdig med det!

Deretter ventes det på neste ring, presis 0855 ringer skoleklokka neste gang, og da skal alle skolebarna fra alle årskull stille opp på rekker. Rektor kommer ut og ønsker alle god morgen og velkommen. Den raden som er penest får gå inn først, og så er skoledagen i gang.

Barnehagen stinger presis 1155, og da reverseres leveringsprosessen, og barna kommer løpende ut, ferdig påkledt. Hvis været er fint drar barna og mødrene, eller bestemødrene, sjelden fedre, til skolens lekeplass for en liten samling der. Ungene leker og de voksne snakker om stort og smått.

Mange mødre her ender opp med å være hjemme fordi full barnehage er veldig dyrt. 16 timer i uka er gratis, og det er det vi har for Marie her i Tealing. Hvis man skal ha full dag koster det et tillegg på ca 30-40 pund om dagen, eller 400-500 kroner. Man skal ha rimelig god inntekt for å betale dette mellomlegget som per måned blir på 8-10000 kroner. Har man flere barn under skolealder blir det helt umulig for de fleste. Så det er mange hjemmemødre i Tealing, tross høy utdannelse. Alternativet er å ha en hjemmebestemor, som kan passe barna fra 1155 og til foreldrene kommer fra jobb. Eller som vi har valgt, en hjemmePAPPA, som skal hente Marie når jeg begynner for fullt. Stig skal jobbe 9-1145 pluss enkelte hele dager hvor jeg blir hjemme slik at han totalt jobber 50%.

Viktor sin skoledag slutter 1520. Det er ikke noe SFO her, og med så lang skoledag er det egentlig ikke noe behov for det heller. De store slutter på Monifieth kl 1540, og skolebussen kommer på andre siden av den grusomme motorveien 1620. Ny runde med adrenalin og svidd gummi.

Deretter middag, atskillig tidligere enn de lokale, som spiser i 19 tida, pluss minus. Ettersom vi har tenåringer som er aktive med trening er det mest fornuftig å holde på våre norske vaner, for fra 1730 starter kjøring til fotball og/eller ballett. Sara danser i Carnoustie som ligger en halvtime unna og Henrik spiller fotball i Kirriemuir, 25 minutter nord for oss. Foreløbig driver ikke de små med noe, men jeg tror ikke hverken vi eller de har kapasitet til det foreløbig uansett. Det er deilig med stort hus og hage for dem etter skole og barnehage, og jeg tror de er ganske slitne av å prøve og få med seg hva som skjer på engelsk hele dagen.

Selv prøver jeg å finne på noe fornuftig mens de store trener ettersom det er for langt å kjøre hjem mens de er på trening. Jeg har testet ut både basseng og dansetrening mens Sara trener. For en Tromsøværing skal det ikke mye til for å være lykkelig over bassengfasilitetene i Dundee, men det er altså mange basseng her og natulig nok (dessverre) mye finere enn hjemme. I tillegg har ikke boot-camp-trenden tatt over Dundee i same grad som hjemme, så jeg har funnet et dansestudio for voksne som også har helt nybegynnerklasser! Klassisk ballett for nybegynnere begynner på mandag! Gjett om jeg gleder meg! Kan han her, så kan vel jeg:-)

Ballet dancer, 88, takes to stage

John Lowe took up ballet and tap dance nine years ago John Lowe An 88-year-old man is set to star in his first ballet show after taking up dance at the age of 79. Grandfather to 11, John Lowe, of Witchford, Cambs, took up dancing having watched his daughter Alison become a professional dancer. The retired teacher said: "It's a wonderful thing to do and I can't understand why more men don't do it." Mr Lowe is due to appear with the Lantern Dance Theatre Company, in Ely, on Sunday evening.

Livet helt uten autopilot

I hverdagen går det meste på autopilot. Hjemme altså. Man vet hvor man skal, man kjenner alle dumper i veien, og kjører utenom uten å tenke seg om. Man vet hvordan nettbanken fungerer, og det er nesten greit å finne ut av offentlige anliggender i Norge. Om man ikke forstår alt som står i offentlige dokumenter, så vet man hvor man kan spørre om hjelp. Uansett så ordner det meste seg etter noen telefoner og litt irritasjon, men forvirring er ikke så vanlig i hverdagen. Hjemme altså.

Noe helt annet blir det når man flytter til utlandet. Veien til byen? Var ikke den ned her? Oi fan, nå er vi på motorveien! Hvor er neste avkjøring? Om 1 mil? Javel ja. Og hvordan kommer man seg nå til byen? Vel fremme i byen etter en times tid på en distanse som i utgangspunktet er 9 km, så skal man parkere. "Pay and display" er slagordet på betalingsparkeringen, og det høres jo fint ut, men det koster altså et minimum på 3.70 pund for å parkere i Dundee sentrum, og det kan bare betales i utvalgte mynter. Kortautomat finnes ikke. Mynter har jeg ikke lært meg å ha i pengeboka ennå. Hvilket jeg burde ha lært meg for lenge siden egentlig, for alt her betales kontant. De fleste butikker har en minibank ved døra hvor man kan ta ut penger for så å betale kontant i butikken. Skikkelig rart!

Betaling har generelt vært en stor utfordring. Mange steder godtar de bare britiske betalingskort, men de kan man ikke få uten å ha bodd her i 3 år. Da vi skulle ha forsikring til bilene godtok de kun betaling med britiske kredittkort, eller, såklart, kontant. Så vi matte ta ut penger i minibanken rett utenfor butikken ved forsikringsselskapet, og så betale forsikringen kontant! Det vil si, for den ene bilen. Den andre bilen var mye billigere å forsikre hos et selskap som ikke hadde filial i Dundee, og da ble det mer styr. Det endte med at vi fikk hjelp hos bilforhandleren. Vi betalte til deres konto fra vårt kort, og så betalte de videre til forsikringsselskapet - med et britisk kort antakelig;-). Alt i alt veldig fornøyd med servicen til Arnold Clark bilforhandler i Dundee.

Det var reklamen. Her kan dere se bilene bak ungene med sine "nye" sykler (mer om det snart):

Vi har kjøpt en Vauxhall Astra som konebil, og en Ford S-max til familieturene. Så langt fornøyd med begge.

I tillegg har vi kjøpt en masse små ting. Et hus uten kaffetrakter, mikrobølgeovn, store kaffekrus og kubbsett er ikke et hus! Litt dill og dall fra Ikea måtte også kjøpes, hvem kan leva uten 200 stearinlys og 400 servietter?? Imidlertid har de fleste tingene blitt kjøpt på skotske Finn, dvs gumtree.com. Det er utrolig hva folk her borte tar seg betalt for på bruktmarkedet. Mikrobølgeovn som bare virker hvis den star i 30 grader helling, 20 pund. Rusten sykkel uten gir og brems, 50 pund. Teppe med røyklukt og flekk, 15 pund. Generelt er det i grunnen overraskende lite å spare på bruktmarkedet, og det er en annen holdning til verdien av brukte ting. Kanskje er det meningen at man skal prute?? Jeg lurer på om de får solgt alt rasket sitt? Vi har heldigvis bare vært uheldig med en av tingene vi har kjøpt, nemlig en barnesykkel til Viktor som gikk i stykker i det øyeblikket den ble tatt ut av bilen og satt på gårdsplassen.

Men tilbake til parkeringen. Uten mulighet til Pay and display matte jeg forsøke en annen løsning. Det parkeres i utstrakt grad langs veiene her, og det synes å være viktigere å få parkert enn å få passert. Jeg tenkte derfor å gjøre som de innfødte, nemlig å finne et sted i veikanten. Rett ved sykkelbutikken hvor jeg måtte levere den nyinnkjøpte og ødelagte sykkelen fant jeg en luke rett bak en annen bil. Flaks. Leverte sykkelen, og kom tilbake etter 5 minutter. Da stod det en parkeringsvakt der og skrev ut bot. "Is this your vehicle?" spurte han uinteressert. Det kunne ikke nektes for. "You cannot park on the yellow lines" Hæ? Han pekte slapt ned mot asfalten, hvor det med stor godvilje kunne skimtes rester av gul maling. Med samme godviljen kunne jeg ane at de samme restene ikke var på asfalten der bilen foran var parkert. Fan og! Hvem kunne vite det? Jeg prøvde meg på å si at jeg var norsk og ikke hadde sett noe skilt og hadde parkert der i god tro." You cannot park on the yellow lines. You can complain to the council. It is up to yourselves." Og så gikk han, og der stod jeg med boten. Så mye for å spare på å kjøpe brukt sykkel. Først reparasjon, og nå bot. For den totale summen kunne Viktor fått en schnaisen ny sykkel. Og summen på boten? 60 pund. MEN; hvis man betalte innen 14 dagen ble den redusert til 30 pund. Bra triks. Først blir man helt svett når man ser summen, og så nesten lettet betaler man sporenstreks 30 pund med glede.


Betalingen kan man faktisk gjøre på nett. Med norsk kredittkort. Offentlig innkreving har ting på stell! Sky derimot, som er vår internett og telefonleverandør, er en helt annen skål. Man kunne tenke seg at noen som lever av teknologi hadde slikt i orden, men dengang ei. Her ute på landet hvor vi bor leverer Sky (og alle andre leverandører for den del) bredband og ikke fiber. Riktignok det smaleste bredbåndet verden har sett i følge Stig, for her passerer ikke mange bytes i noen bånd. Det som likevel er eiendommelig er at vi mister internett hver gang telefonen ringer. Hustelefonen altså - for det må man ha i Skottland, for å i det hele tatt få internett. Når denne altså brukes, da er er det kun pausebilde fra Sky som gjelder, i en 5 minutters tid. Hustelefonen ringer overraskende ofte, særlig med all slags offentlig info, samt spørreundersøkelser og all slags tøv. Stig, som dermed får et betydelig problem med planen om hjemmekontor, ville derfor kontakte Sky for å se om det var noe feil på linja. Men det var ingen epost til kundeservice, kun en chat som ikke kunne svare på slike vanskelige spørsmål. Man matte ringe. Etter lang ventetid og ikke noe svar, og så litt ventetid for å få nett igjen, googlet Stig Sky+kundeservice. Det viser seg at det finnes en app man kan laste ned for å få bedre kundeservice. Men det virket selvsagt ikke på Stig sin pc - fordi - han er registrert som norsk bruker hos google. Men nettet hadde tips til en fiks på dette, det var bare å legge inn et britisk bankkort på Google pay, så ville det løse seg. Men britisk bankkort kan man ikke få før man har bodd 3 år I landet, so here we go again....

Telefon er altså "da shit". Jeg har prøvd å finne ut hvilke fritidsaktiviteter som kan passe for ungene. De fleste nettsteder er da slik: Vi har flotte treningsfasiliteter, ring for mer info! Her kan barna lære både det ene og det andre, ring for mer info. Og så ringer man da, men det er jo aldri noen som tar telefonen. Og etterpå er det ikke internet på 5 minutter. Og sånn går no dagan.

Det var imidlertid en stor dag på tirsdag. Første skoledag!

Alle var veldig spente, kanskje særlig jeg. Jeg våknet halv seks og fikk ikke sove. Etter å ha bodd samme sted i hele barnas levetid, med samme rutiner og samme folkene rundt oss, er det litt skummelt å sende ungene til fremmede, med fremmed språk, kultur og rutiner. Bare for at jeg skal få leve ut en drøm om å bo i utlandet, og for å få en utdannelse jeg ønsker meg. Tenk om de ikke trives, tenk om, tenk om... Halvsekstanker er aldri særlig konstruktive, og heldigvis så fikk jeg senere på dagen se de små trives på Tealing Primary School, og fikk høre de store fortelle om alt som hadde skjedd på Monifieth high. Dermed så forsvant det meste av uroen.

Viktor går nå i Primary 2, altså 2 klasse. Her begynner de på skolen når de er 5, så han er etter alder plassert i 2 klasse. På vår lille landsbyskole er det imidlertid Primary 1, 2 og 3 sammen i en klasse på tilsammen 14 elever, 7 jenter og 7 gutter. På den måten blir det ikke så merkbart at Viktor faglig henger litt etter ennå, så jeg tror faktisk han trives. Marie går på Nursery class ved samme skolen, og de er 7 3-5 åringer. Hele skolen er bitteliten og veldig oversiktlig, slik at det virker trygt og godt å sende dem avgårde dit. De snakker ikke noe engelsk ennå, og jeg er usikker på hva de egentlig forstår, men det ordner seg nok ganske raskt vil jeg tro.

Idag fikk jeg stifte bekjentskap med NHS, National Health Services. Etter noen dager med vond tann oppdaget jeg idag en byll ved tannrota. Skrekk og gru. I Dundee har de heldigvis et Dental hospital som i semesteret bemannes av tannlegestudentene under veiledning. Nå har imidlertid studentene ferie, så nå er det kun professorer på vakt. Det er ingen timebestilling, kun drop-in. Etter at jeg meldte meg tok det ti minutter, så var jeg i gode hender hos en kyndig tannlege. Det ble tatt bilder, og konstatert brudd i en gammel rotfylt tann, og dertil hørende infeksjon. Nå antibiotika og deretter trekking. Veldig proft, grundig og hyggelig. Og helt gratis, kryss i taket. Offentlig sponset tannbehandling er sjelden kost for en nordmann. Det er nesten flaks at dette skjedde ETTER 3 august, selv om det selvsagt er noe dritt med tannpine.

På den utelukkende lyse siden er det utrolig mange fine steder rundt omkring her. Kirriemuir og Arbroath ligger begge en halvtimes kjøring unna og er nydelige småbyer på hver sin mate. Kirriemuir er fødestedet til J,M.Barrie som har skrevet historien om Peter Pan, og stedet bærer fortsatt preg av hans verk. Til de smås store glede var det en flott lekeplass der som helt treffende het Neverland:

Arbroath er en kystby med nydelig kystnatur, og noen spektkulære klipper. Alle som kommer på besøk til oss blir nok dratt med på søndagstur hit. Arbroath er også verdenskjent i Skottland for sin Arbroath smokie, som er varmrøkt hyse, og faktisk veldg godt.

Så - vi er ikke på autopilot. Imidlertid har jeg fått prøve bil med automatgir, og det er rene saligheten! Vår gode s-max er har automat, og jeg er helt klar for å kjøre 7 seter konebil, og la Stig få den lille røde i steden for. Min neste norske bil har automatgir - sann mine ord!

Gøy på (ut)landet!

Da er vi her og vi skal bli her. Det siste er litt vanskelig å begripe til tross for at det står 18 kofferter i boden og 2 nye biler i oppkjørselen. Det kjennes litt som å være i feriehus, og snart skulle hjem igjen. Jeg er spent på når jeg egentlig skal forstå at vi skal bli her.

Men det var bare såvidt vi kom oss avgårde. Til tross for all planlegging, og å ha begynt i tide, så er det ikke til å unngå at det blir trøbbel på tampen. Ungene blir selvsagt syke rett før avreise, og vil helst sitte på armen mens mamma rydder og vasker. Det er ingen bombe at det ikke er oppskriften på effektivitet. Til slutt endte det med at vi holdt på å vaske til i 2 tida natta før avreise, og fortsatt var det mer igjen. Det sier jo litt om huset, og at det ukentlige forbruket av jif med fordel kan økes for fremtiden. 3,5 time før flyet lettet fra Tromsø låste vi døra og var fornøyd med arbeidet. Da jeg viste bilde av gangen anno 3 august 2015 til min datter lurte hun på hvor i alle dager det bildet var tatt ;-)

Neste kommentar var; "Shit, e veggan i gangen gul???"

Man kunne tenke seg at det var tilstrekkelig å komme seg avgårde i retning flyplassen klokka 14 når flyet skulle gå klokka 1620. Det skulle vise seg å være sant - men bare akkurat såvidt. For å få avgårde 18 kofferter, 2 sykler og 6 stykker ble Henrik kjørt avgårde med første koffertlasset, og etterlatt med avinors gratis wifi og 9 kofferter på Langnes. Deretter ny runde kofferter pluss Sara og begge syklene, og tilslutt hjem med gode gamle bilen og bestefar som først slapp av meg og de to små og deretter hentet Stig. Innen alt var sjekket inn var klokken 1550, og Stig var fortsatt ikke tilbake på Langnes etter seriøs langtidsparkering av bilen.

Mens det blinket gate closing på Osloflyet kom Stig slentrende rolig inn og trodde flyet skulle gå klokka 17. Ikke overraskende ble en av våre overfylte håndbagasjer singlet ut til ekstra sjekk i sikkerhetskontrollen. Det må være Stanleytermosen som utløser bombealarm forslo jeg muntert til fyren med 2 dagersskjegg, bart og null sans for humor. "Hold avstand! Maskinen har slått ut på kniv! Kniv? Vel er noen av heklenålene mine litt store, men kniv? Hørt sånt tøv. Ut med alt i sekken. Stanleytermos. Skolesekk til Viktor. Skolesekk til Marie. Sitteunderlag x 6. Hekletøy. En truse (!). Men ingen kniv. Alt må sendes en og en gjennom røntgen igjen. Klokka går, og det er nå 10 minutter til avgang. Gate closing blinker iltert på skjermen. Tilslutt finner han faktisk en kniv i et hemmelig rom på sekken. Stigs tursekk, og han er alltid beredt! Da gjenstår det bare å få alt det sirlig pakkete ned i den sekken igjen i et blafrende kaos av hekling som tuller seg inn i truser og termoser. Gud bedre! 100 m hinder til gate 23, og ikke før jeg har satt meg i stolen er flyet på vei opp i lufta. Mindfullness er alle andre steder, og det fine bildet jeg gledet meg til å ta av den crazye bagasjehaugen får vente til vi skal hjem.

Men vi er avgårde. Stemningen er litt preget av stress og trøtthet, og reisefølget kan ikke sies å ose av entusiasme mens vi venter på flyet til Edinburgh på Gardermoen. Flyet er forsinket og småtassene er sure og slitne. For en passende fortolkning av hvem som inkluderes i begrepet småtasser;-)

Vel fremme i Edinburgh møtes vi av en drosje med bagasjehenger. Drosjesjåføren ser himmelfallen ut da den faktiske bagasjemengde åpenbarer seg for han, men han lykkes å stable alt inn i henger og bil og vi er på vei til huset vårt i Tealing, Dundee.

Da vi ankommer er vi sultne og spente. Heldigvis har Stig vært på konferanse i Dundee i juni, og da fikk han lov å legge igjen litt mat i huset. Det er vel en overdrivelse å si at nå gleder vi oss til knekkebrød med syltetøy/nutella, men mat frister i alle fall uansett. Etter en rask titt gjennom huset bare MÅ vi ha mat. Helt til vi oppdager at noen har åpnet knekkebrødet. Ikke bare en men to av pakkene. Mus! Herregud, det er rett og slett mus i skapet! Og ikke lenge etter kommer herr musemann ut av skapet (!). Stig, som vi vet alltid er beredt, hjelper musa ut i den store verden. Ikke lenge etter er det imidlertid ny mus på kjøkkenet, en hel familie er vel fostret opp på knekkebrød i løpet av sommeren.

Dermed er jo valget enkelt. Vi MÅ ha katt. Heldigvis samtykker huseierne til dette. Dermed ender dag 2 i Skottland opp med at vi kommer hjem med varer fra Ikea og en katt. Møt Dexter McKill; lystmorder som tilsynelatende er snill som dagen er lang :-)

I tillegg til katt har vi kjøpt bil. Ettersom vi bor på landet kjøpte vi faktisk TO biler. En til mor og en til far. Det går helt fint å kjøre på venstre siden, heldigvis, for det å få forsikring her i landet er ikke enkelt. Man må for det første ha engelsk bankkort, og for å få engelsk bankkort må man ha bodd i England i 3 år først. Alternativt kan man i søknad om bankkort legge inn adressen sin de siste tre årene i ulandet, bortsett fra at programmet kun godtar britiske postadresser, så det går ikke likevel. Britisk mobilabonnement får man heller ikke før man har bodd 3 år i UK, men man kan aller nådigst få kjøpe kontantkort.

Alt i alt en uke med mange inntrykk og mye å ordne. Heldigvis har vi hatt med medbrakt mormor som barnevakt og kjøkkenvakt, og det har vært gull verdt mens vi har trålet Tesco på jakt etter bokseåpner, litermål (men dah, her det jo cups som gjelder!), dvdspiller og tørkestativ. HUset var på ingen mate så velutstyrt som det var lovet dessverre, men ellers er det unektelig deilig å boltre seg på 300 kvm og hage. Nå skal vi forhåpentligvis finne roen denne siste uka før skolen begynner den 18, og det er vi alle veldig spente på hvordan vil bli for bade store og små.

The final countdown!

I dag er det 13 dager til vi flytter til Skottland. Tiden har gått fort i sommer, og nå er det ikke lenge til vi sitter i The Old Watermill og ser forskrekket på hverandre. Men inntil da er det rydding. Naboen, som også skal ett år til utlandet, og reiser same dag som oss, sa at det var som en tarmskylling for huset. All slags mainnsjit skal ut!

Vi har bodd i huset siden 2002, og vi har ikke hatt en større opprydning siden en regntung sommer rundt 2005. Det er ikke rart det er vanskelig å rydde her når man ser hvor mye som allerede ER i skuffer og skap. I blant kan jeg bli helt overveldet av alt som skal ordnes før vi drar. I stedenfor å faktisk bare gjøre jobben setter jeg meg da apatisk og spiller Jewel legend på telefonen. En av reklamene på spillet kunne fortelle entusiastisk: Phone slow? Press here to clean! Tenk om det fantes en liknende app for trøtte hoder; Brain slow? Press here to clean!

 Vel - flyttemelding er i alle fall sendt :-)

Organisere, irritere, eksplodere, resignere....

Når en familie med seks ikke så veldig organiserte mennesker har bodd lenge nok på samme sted så samler det seg en del ting. Etter hvert blir mengden ting større enn mengden skapplass, og derfra og ut blir det mye rot. Nå som vi skal flytte og leie ut huset er det en gylden anledning til å lage litt ordnung! Idag ble derfor kasser kjøpt på tilbud på Europris i kassevis (!), og flere vakumposer ble anskaffet i håp om at rotet kan vakumkrympes, før det skal flyttes til loftet og ute av syne og sinn til våre leieboere.

Alle som driver med håndarbeid har lett for å ende opp med garn-samlemani. Så også her. Garn kjøpes som souvernir fra alle steder jeg reiser til, og siden jeg er periodehekler, men heltidsshopper ender dette med en stor haug med garn i det ene hjørnet av stua. Denne haugen var velegnet til å teste ut om vakumposer vil effektivisere lagring, så vi begynte å tømme og ordne lageret (rotet).

 

Mens vi står og pakker ull og alpakka i vakumposer kommer Pus og setter seg godt ned øverst i haugen. Deretter kommer et salig blikk som ikke er til å ta feil av og katastrofen er et faktum. Katta har tissa i garnkurven min. Full katteblære impregnerer lekker merino, deilig alpakka og til og med syntetisk garn. Her gjøres ikke noe forskjell. Straffen for rot kommer fra pus! "Hmm, dette ser ut som et toalett, pssssssssss...."

Etterpå legger forbryteren seg aldeles tilfreds sammen med barna sine...

Mens andre må vaske og kaste og sørge og....

På den lyse siden er det utrolig hvor mye garn som går i en vakumpose. Heldigvis pissa pus bare i den ene garnkurven....

Nedtelling...

Det er 52 dager igjen til vi reiser til Skottland.

Da jeg flyttet tilbake til Tromsø i 1996 var det et lite nederlag. Man bør jo helst bo borte hjemmefra en stund før man eventuelt reiser tilbake, og for meg var 2 år borte fra Tromsø litt for lite. Da vi fikk barn lurte jeg på om vi noen gang skulle klare å rive oss løs og dra på eventyr. Jo flere barn, jo mindre sannsynlig virket det. Kanskje særlig fordi Stig elsker Tromsø. Mer enn meg tror jeg. Men nå er det altså 52 dager igjen til vårt eventyr starter.

Denne uken har vi til slutt bestemt oss for skole for Henrik og Sara. Valget falt på den skolen som jeg besøkte da jeg var i Dundee i mars. Monifieth high school blir deres skole for det neste året.

Her går elever fra 12-18 år sammen, og de tar både rene teoretiske fag og yrkesfag på samme skole. Sara kunne velge fag som barnepass, matlaging, regnskap, kunstfag de vanlige allmennfagene. 1000 elever går på denne skolen som ligger ca 25 minutter med bil fra vårt hus. Den har et godt rykte faglig og sosialt, og jeg håper Sara og Henrik vil trives. Ett år med varm lunsj og skoleuniform...

Viktor og Marie skal gå på den lokale skolen i Tealing, vel en kilometer fra huset vårt. Her har de en bitteliten skole med 50 elever fra 5-12 år, og i samme bygget har de en Nursery class for 10 3-5 åringer. Dette er muligens en blanding mellom skole og barnehage tror jeg, og her skal Marie være fra 8.45-12 hver dag. Skolen ser ut som et bygg hentet ut fra Postmann Pat, og grenser til et jorde med sauebeite. Dette blir noe helt annet enn Bjerkaker skole og Kveldrovegen barnehage ihvertfall!

Utleier har ordnet hagen til vi kommer, og har sendt bilder. Skottland er ikke mest kjent for godt vær og hageliv, men jeg håper vi kan få nyte litt varme utenfor huset, da hagen innbyr til uteliv med grilling, badminton og boccia! For oss som har feriert i Danmark mange somre, minner både hus og hage litt om hyggelige kvelder utendørs i vårt dejlige naboland!

 

 

Så - hvor mange ting bør pakkes vekk per dag i 52 dager for at vi skal blir klar til avreise 3 august??