Livet helt uten autopilot

I hverdagen går det meste på autopilot. Hjemme altså. Man vet hvor man skal, man kjenner alle dumper i veien, og kjører utenom uten å tenke seg om. Man vet hvordan nettbanken fungerer, og det er nesten greit å finne ut av offentlige anliggender i Norge. Om man ikke forstår alt som står i offentlige dokumenter, så vet man hvor man kan spørre om hjelp. Uansett så ordner det meste seg etter noen telefoner og litt irritasjon, men forvirring er ikke så vanlig i hverdagen. Hjemme altså.

Noe helt annet blir det når man flytter til utlandet. Veien til byen? Var ikke den ned her? Oi fan, nå er vi på motorveien! Hvor er neste avkjøring? Om 1 mil? Javel ja. Og hvordan kommer man seg nå til byen? Vel fremme i byen etter en times tid på en distanse som i utgangspunktet er 9 km, så skal man parkere. "Pay and display" er slagordet på betalingsparkeringen, og det høres jo fint ut, men det koster altså et minimum på 3.70 pund for å parkere i Dundee sentrum, og det kan bare betales i utvalgte mynter. Kortautomat finnes ikke. Mynter har jeg ikke lært meg å ha i pengeboka ennå. Hvilket jeg burde ha lært meg for lenge siden egentlig, for alt her betales kontant. De fleste butikker har en minibank ved døra hvor man kan ta ut penger for så å betale kontant i butikken. Skikkelig rart!

Betaling har generelt vært en stor utfordring. Mange steder godtar de bare britiske betalingskort, men de kan man ikke få uten å ha bodd her i 3 år. Da vi skulle ha forsikring til bilene godtok de kun betaling med britiske kredittkort, eller, såklart, kontant. Så vi matte ta ut penger i minibanken rett utenfor butikken ved forsikringsselskapet, og så betale forsikringen kontant! Det vil si, for den ene bilen. Den andre bilen var mye billigere å forsikre hos et selskap som ikke hadde filial i Dundee, og da ble det mer styr. Det endte med at vi fikk hjelp hos bilforhandleren. Vi betalte til deres konto fra vårt kort, og så betalte de videre til forsikringsselskapet - med et britisk kort antakelig;-). Alt i alt veldig fornøyd med servicen til Arnold Clark bilforhandler i Dundee.

Det var reklamen. Her kan dere se bilene bak ungene med sine "nye" sykler (mer om det snart):

Vi har kjøpt en Vauxhall Astra som konebil, og en Ford S-max til familieturene. Så langt fornøyd med begge.

I tillegg har vi kjøpt en masse små ting. Et hus uten kaffetrakter, mikrobølgeovn, store kaffekrus og kubbsett er ikke et hus! Litt dill og dall fra Ikea måtte også kjøpes, hvem kan leva uten 200 stearinlys og 400 servietter?? Imidlertid har de fleste tingene blitt kjøpt på skotske Finn, dvs gumtree.com. Det er utrolig hva folk her borte tar seg betalt for på bruktmarkedet. Mikrobølgeovn som bare virker hvis den star i 30 grader helling, 20 pund. Rusten sykkel uten gir og brems, 50 pund. Teppe med røyklukt og flekk, 15 pund. Generelt er det i grunnen overraskende lite å spare på bruktmarkedet, og det er en annen holdning til verdien av brukte ting. Kanskje er det meningen at man skal prute?? Jeg lurer på om de får solgt alt rasket sitt? Vi har heldigvis bare vært uheldig med en av tingene vi har kjøpt, nemlig en barnesykkel til Viktor som gikk i stykker i det øyeblikket den ble tatt ut av bilen og satt på gårdsplassen.

Men tilbake til parkeringen. Uten mulighet til Pay and display matte jeg forsøke en annen løsning. Det parkeres i utstrakt grad langs veiene her, og det synes å være viktigere å få parkert enn å få passert. Jeg tenkte derfor å gjøre som de innfødte, nemlig å finne et sted i veikanten. Rett ved sykkelbutikken hvor jeg måtte levere den nyinnkjøpte og ødelagte sykkelen fant jeg en luke rett bak en annen bil. Flaks. Leverte sykkelen, og kom tilbake etter 5 minutter. Da stod det en parkeringsvakt der og skrev ut bot. "Is this your vehicle?" spurte han uinteressert. Det kunne ikke nektes for. "You cannot park on the yellow lines" Hæ? Han pekte slapt ned mot asfalten, hvor det med stor godvilje kunne skimtes rester av gul maling. Med samme godviljen kunne jeg ane at de samme restene ikke var på asfalten der bilen foran var parkert. Fan og! Hvem kunne vite det? Jeg prøvde meg på å si at jeg var norsk og ikke hadde sett noe skilt og hadde parkert der i god tro." You cannot park on the yellow lines. You can complain to the council. It is up to yourselves." Og så gikk han, og der stod jeg med boten. Så mye for å spare på å kjøpe brukt sykkel. Først reparasjon, og nå bot. For den totale summen kunne Viktor fått en schnaisen ny sykkel. Og summen på boten? 60 pund. MEN; hvis man betalte innen 14 dagen ble den redusert til 30 pund. Bra triks. Først blir man helt svett når man ser summen, og så nesten lettet betaler man sporenstreks 30 pund med glede.


Betalingen kan man faktisk gjøre på nett. Med norsk kredittkort. Offentlig innkreving har ting på stell! Sky derimot, som er vår internett og telefonleverandør, er en helt annen skål. Man kunne tenke seg at noen som lever av teknologi hadde slikt i orden, men dengang ei. Her ute på landet hvor vi bor leverer Sky (og alle andre leverandører for den del) bredband og ikke fiber. Riktignok det smaleste bredbåndet verden har sett i følge Stig, for her passerer ikke mange bytes i noen bånd. Det som likevel er eiendommelig er at vi mister internett hver gang telefonen ringer. Hustelefonen altså - for det må man ha i Skottland, for å i det hele tatt få internett. Når denne altså brukes, da er er det kun pausebilde fra Sky som gjelder, i en 5 minutters tid. Hustelefonen ringer overraskende ofte, særlig med all slags offentlig info, samt spørreundersøkelser og all slags tøv. Stig, som dermed får et betydelig problem med planen om hjemmekontor, ville derfor kontakte Sky for å se om det var noe feil på linja. Men det var ingen epost til kundeservice, kun en chat som ikke kunne svare på slike vanskelige spørsmål. Man matte ringe. Etter lang ventetid og ikke noe svar, og så litt ventetid for å få nett igjen, googlet Stig Sky+kundeservice. Det viser seg at det finnes en app man kan laste ned for å få bedre kundeservice. Men det virket selvsagt ikke på Stig sin pc - fordi - han er registrert som norsk bruker hos google. Men nettet hadde tips til en fiks på dette, det var bare å legge inn et britisk bankkort på Google pay, så ville det løse seg. Men britisk bankkort kan man ikke få før man har bodd 3 år I landet, so here we go again....

Telefon er altså "da shit". Jeg har prøvd å finne ut hvilke fritidsaktiviteter som kan passe for ungene. De fleste nettsteder er da slik: Vi har flotte treningsfasiliteter, ring for mer info! Her kan barna lære både det ene og det andre, ring for mer info. Og så ringer man da, men det er jo aldri noen som tar telefonen. Og etterpå er det ikke internet på 5 minutter. Og sånn går no dagan.

Det var imidlertid en stor dag på tirsdag. Første skoledag!

Alle var veldig spente, kanskje særlig jeg. Jeg våknet halv seks og fikk ikke sove. Etter å ha bodd samme sted i hele barnas levetid, med samme rutiner og samme folkene rundt oss, er det litt skummelt å sende ungene til fremmede, med fremmed språk, kultur og rutiner. Bare for at jeg skal få leve ut en drøm om å bo i utlandet, og for å få en utdannelse jeg ønsker meg. Tenk om de ikke trives, tenk om, tenk om... Halvsekstanker er aldri særlig konstruktive, og heldigvis så fikk jeg senere på dagen se de små trives på Tealing Primary School, og fikk høre de store fortelle om alt som hadde skjedd på Monifieth high. Dermed så forsvant det meste av uroen.

Viktor går nå i Primary 2, altså 2 klasse. Her begynner de på skolen når de er 5, så han er etter alder plassert i 2 klasse. På vår lille landsbyskole er det imidlertid Primary 1, 2 og 3 sammen i en klasse på tilsammen 14 elever, 7 jenter og 7 gutter. På den måten blir det ikke så merkbart at Viktor faglig henger litt etter ennå, så jeg tror faktisk han trives. Marie går på Nursery class ved samme skolen, og de er 7 3-5 åringer. Hele skolen er bitteliten og veldig oversiktlig, slik at det virker trygt og godt å sende dem avgårde dit. De snakker ikke noe engelsk ennå, og jeg er usikker på hva de egentlig forstår, men det ordner seg nok ganske raskt vil jeg tro.

Idag fikk jeg stifte bekjentskap med NHS, National Health Services. Etter noen dager med vond tann oppdaget jeg idag en byll ved tannrota. Skrekk og gru. I Dundee har de heldigvis et Dental hospital som i semesteret bemannes av tannlegestudentene under veiledning. Nå har imidlertid studentene ferie, så nå er det kun professorer på vakt. Det er ingen timebestilling, kun drop-in. Etter at jeg meldte meg tok det ti minutter, så var jeg i gode hender hos en kyndig tannlege. Det ble tatt bilder, og konstatert brudd i en gammel rotfylt tann, og dertil hørende infeksjon. Nå antibiotika og deretter trekking. Veldig proft, grundig og hyggelig. Og helt gratis, kryss i taket. Offentlig sponset tannbehandling er sjelden kost for en nordmann. Det er nesten flaks at dette skjedde ETTER 3 august, selv om det selvsagt er noe dritt med tannpine.

På den utelukkende lyse siden er det utrolig mange fine steder rundt omkring her. Kirriemuir og Arbroath ligger begge en halvtimes kjøring unna og er nydelige småbyer på hver sin mate. Kirriemuir er fødestedet til J,M.Barrie som har skrevet historien om Peter Pan, og stedet bærer fortsatt preg av hans verk. Til de smås store glede var det en flott lekeplass der som helt treffende het Neverland:

Arbroath er en kystby med nydelig kystnatur, og noen spektkulære klipper. Alle som kommer på besøk til oss blir nok dratt med på søndagstur hit. Arbroath er også verdenskjent i Skottland for sin Arbroath smokie, som er varmrøkt hyse, og faktisk veldg godt.

Så - vi er ikke på autopilot. Imidlertid har jeg fått prøve bil med automatgir, og det er rene saligheten! Vår gode s-max er har automat, og jeg er helt klar for å kjøre 7 seter konebil, og la Stig få den lille røde i steden for. Min neste norske bil har automatgir - sann mine ord!