Tiden som kommer og tiden som går

To måneder siden siste innlegg. To måneder til vi reiser hjem. Sistnevnte er litt overveldende, gitt at det kjennes som om jeg skrev her nokså nylig. Det er en klisje, men tiden flyr. Heldigvis flyr tiden innom fine opplevelser underveis. Her er noe av det som har skjedd siden sist:

Pennan 6-10 april

Vi tilbrakte 4 netter i landsbyen Pennan i Banffshire, nord for Aberdeen. Landsbyen er mest kjent for å være der filmen "Local Hero" ble spilt inn. Ikke akkurat en verdenskjent film, men likevel en stor sak for et lite sted som dette. Pennan er en gammel fiskerlandsby som består av en gate mellom havet og klippene, og ikke minst et helt eget hotell, Pennan Inn. I følge en av de fastboende bodde det masse folk her i hennes barndom, og ungene lekte i fjæra og lærte å svømme innenfor moloen.

Huset vi hadde leid, The Harbour House, var en av de gamle fiskerhusene som var pusset opp. Huset var aldeles nydelig. Her kunne jeg tilbrakt lang tid tror jeg, bare sett på været, flo og fjære - og på alle turistene som gikk forbi og tittet usjenert inn. Ikke et sted for å glemme morgenkåpen hjemme :-)

Harbour House er huset helt i midten av bildet. Apropos flo og fjære, forskjellen mellom flo og fjære var enorm. Fra langgrunn sandstrand til bølger som plasker inn over hovedgata.

Fjære sjø med hovedgata oppe til venstre...

Farvel fjæra, ses om 6 timer...

Nabolandsbyen til Pennan heter Crovie. Dette er også en fiskerlandsby, men her er det ikke engang en skikkelig vei mellom husene og fjæra, kun en liten kjerrevei. Husene her har derfor alle stående en kjerre utenfor, for transport av varer fra parkeringsplassen til husene. Problemet med manglende vei er ikke egentlig fremkommelighet, men nærheten til havet og bølgene. I 1953 feide en spesielt ond storm flere hus på havet, samt moloen. Etter dette flyttet de fleste av innbyggerene til neste landsby, Gardenstown, hvor husene i hovedsak ligger oppe på klippene, noe man forsvidt kan forstå hvis man først skal forlate bølgene. Selv kunne jeg tenke meg en skikkelig "retreat" her, kun meg, bøker og pc'en, tror det må være et bra sted å gjøre ferdig en bok eller en phd...

Skulle man kjenne behov for kontakt med omverdenen så har man en telefonboks - som virker. Det er mer en mobilnettet gjør, men det er vi jo vant til utenfor de større byene i Skottland.

Fiskerlandsbyene i Banffshire og naturen rundt var nydelig. Men ellers skjer det ikke allverden i området. Da vi var på supermarkedet i Banff lurte han som jobbet der på hvorfor vi hadde valgt å komme hit, av alle steder. Kanskje lenge siden han hadde vært og sett utsikten oppe fra klippene.

Bestefar 14-17 april

Helga etter at vi hadde vært i Pennan fikk vi besøk av pappa og min bestefar på 88. Han har aldri vært i Skottland tidligere. Da han ankom Aberdeen var han lett euforisk over å endelig komme på besøk til oss, og utrolig begeistret over Widerøe. Tenk Katrine, det var gratis konjakk der! Æ måtte ta to og gi flyvertinna en klem!

Bestefar og pappa var her ei langhelg, og fikk se det digre huset vårt og Viktors omtrent halvparten så store skole. Vi rakk omvisning i Dundee og tur til Edinburgh, samt Sara sin danseskole sin årlige oppvisning. Bestefar, som er usedvanlig sprek for alderen, rakk også å tryne på Viktor sin sparkesykkel og måtte plastres med glorete barneplaster. Heldigvis er han en tøffing, tydeligvis helt uten benskjørhet - tenke seg til å komme til legevakten i Dundee med en 88 åring som har falt på sparkesykkel, og er plastret med Hello Kitty plaster - det hadde vært noe!

Her er bestefar og pappa på Sara sin danseforestilling. I Edinburgh ville bestefar se slottet. Vi skyndte oss dit så vi skulle ha god tid til å se oss rundt der. Da vi så kom opp til slottet og stod foran inngangen sa han fornøyd; ja no har æ sedd slottet - det va fint. Og så kunne vi gå videre :-)


17 mai

Edinburgh er også setet for 17 mai feiringen til Skottland. Det finnes en rekke norsk-skotske venneforeninger, og i Edinburgh er det egen norsk studentforening. De har ansvar for den årlige 17 mai - feiringen. Vi tok oss en dag fri og sluttet oss til en overraskende stor gjeng bunadskledde med flagg og hurra!

I følge andre norske som hadde vært her før var årets feiring en skandale. Arrangørene hadde glemt å varsle politiet så toget matte gå på fortauet sammen med virrende japanere med kamera og lokale damer med rullator og lav fart. Så kom lyskrysset, og halve toget matte vente på grønn mann mens resten av toget gikk sin vei. Mest av alt var det komisk, og i alle fall en morsom opplevelse.

Oban 21-22 mai

Denne helga har jeg, Sara og Henrik vært i Oban. Vi dro dit for å se på Sara sin fremtidige balletskole, Ballet West, ha sin årlige showcase. Oban er et nydelig, lite sted, som kan minne om en liten nordnorsk kystby, bortsett fra at den innimellom har storbyarkitektur og enkelte gamle, store hoteller som ser ut som gamle badehoteller for fiffen fra Glasgow. Oban lever nok mest av turisme nå, bedømt fra antallet overnattings og bespisningsteder, men stedet hadde masse sjarm, og jeg er sikker på at Sara og hennes nye venninner kommer til å reise inn hit fra Taynuilt etter siste trening hver lørdag ( de har 6 dagers skoleuke!) for kafe, shopping og kino. Lett å finne roen og lykken for mor på tur her også!

Vi har forresten funnet en økonomisk løsning så Sara kan starte på Ballet West til høsten, takket være uvurderlig god hjelp, og det er ikke hverken fra lånekassen eller Nokut. I tillegg har Sara fått stipend fra Skipsreder Tom Wilhelmsens stiftelse, så kr 299 til innkjøp av legathåndboken var en glimrende investering!

Det var flott å se på forestillingen til Ballet West. I pausen fikk vi lest litt i programmet, og stor var overraskelsen vår da vi så et navn på danserne på første året som MÅTTE være et norsk navn! Et kjapt søk på Facebook bekreftet det. Det går altså allerede en norsk jente på Ballet West! Jeg vil tro at vaffeljernet vårt her, som blir med Sara til Ballet West, vil bli om mulig enda mer flittig brukt der enn vi tenkte!

På vei hjem fra Oban idag fant vi en utrolig hyggelig liten plass inne på høylandet, Killin. Det går et elvestryk gjennom landsbyen hvor man kan klatre ut på steiner midt i elva.

Killin time :-)