Enden er nær

6 dager igjen. Klær finner veien ned i kofferter, bøker sendes i esker - sammen med kosedyr og lego. Ikke før tror du at all legoen har havnet i eska, og teipet igjen, så dukker det opp EN bit til. Og så enda en. På vaskerommet er det reneste speed-datingen, single sokker finner sin partner i stor fart - tenk at vi har SÅ mange sokker - og tenk at SÅ mange single sokker er fortsatt single etter bare ett år... Sokker slår enhver skilsmissestatistikk ned i støvlene!

Gleder vi oss til å komme hjem? Jeg gleder meg til å treffe venner, familie og kolleger, men egentlig liker jeg å bo i Skottland, og faktisk, faktisk, kunne jeg tenke meg å flytte hit permanent. Hvorfor i all verden? Gitt at det regner mer enn noe annet sted jeg har vært, og om det ikke regner så truer det med regn, du skal være rask med å fyre opp grillen hvis du faktisk har tenkt å rekke å spise ute en godværsdag, for før du vet ordet av det så høljer det! Ut av ingensteder kommer mørke skyer og de kveller ut vann mer enn de slipper lette drypp. Og likevel. Det er noe med Skottland, med skiftningene, med folkene, med tempoet. I butikken må du regne med noen minutters samtale med den som sitter i kassa på den digre Tesco'en (Supermarked), at det er lang kø er ikke nøye for man skal snakke litt sammen i butikkene. Om hvor man skal, hva man skal lage av de ingrediensene man har kjøpt og hva man studerer om man fortsatt har studentkortet sitt hengende rundt halsen i butikken.

Dessuten er Skottland nærmere resten av verden. Det går tog til London. Det er store teateroppsetninger på turne fra London til Glasgow og Edinburgh. Det går direktefly til USA og Asia. Verden er nærmere, og verden er litt mer HER. Det selges mat fra alle verdenshjørner i butikken, også i den bittelille butikken på universitetet. Tabouli. Dolmata. Edamame. Lunsj med inspirasjon fra mer enn Synnøve Finden. Det er fint synes jeg.

Utvalget av ting å finne på på fritida er større. Det bor flere her og dermed skjer det mer. Konserter, teater - utvalget er betydelig, og om Dundee blir for lite så er det en til en og en halv time til Aberdeen, Edinburgh og Glasgow, og her kan du oppleve det meste hjertet kan begjære av kultur og shopping, historie og folkeliv. For to uker siden var jeg og mamma blant annet på musikalen Cats - Londonoppsetningen var på turne til Edinburgh, og i et av de staselige, gamle teatrene kunne jeg endelig høre "Memory" live - nærmest en barndomsdrøm come true!

Barndomsdrømmer finnes også på hvert hjørne her - så mange flotte lekeplasser og områder for barn har jeg aldri før sett. Det gjør det enkelt å ha barn her. Dessuten er det basseng på hvert hjørne også, og plasking i vannet er en vinner for barn i alle aldre. Det blir trasig å ikke svømme ukentlig i høst (og nei, jeg skal IKKE på Alfheim - og jeg vil heller ikke ha badeland - æ vil ha et reint og ordentlig basseng bare). Jeg kommer kanskje til å savne mitt Leisure Centre mest av alt når jeg kommer til Tromsø. David Lloyd leisure centre - som byr på basseng inne - og ute - boblebad, tennisbaner, squashbaner, barnetrening (et MYE bedre alternative enn barnePASS på Sats), all slags voksentrening og en utmerket kafe med lekerom... Leisure pleasure! Og sa jeg utebasseng? Det har jo faktisk vært sol en hel ettermiddag i sommer, hvor vi faktisk kunne bade og sole oss ute! På treningssenteret!

Så hva kommer jeg ikke til å savne? På en klar førsteplass er vaskene. Seriøst - hvordan gjør man det? Brenne seg? Fryse på fingran? Blandebatteriet er ikke kommet til Skottland. Det finnes utallige varianter, noen nostalgiske og gammeldags utseende, men altså på universitetet nye, modern kraner - og alle med iskaldt i den ene og kokvarmt i den andre.... Det sies at det er de små tingene man irriterer seg mest over i et kjærlighetsforhold, så dette er altså den største trusselen mot min kjærlighet til Skottland:

Hva har vi brukt den siste tida til da? Vi hadde tenkt å rekke både England og Irland i sommer, men når alt kom til alt rakk vi en uke i feriehus i Vest-Skottland, skjønt det regnet så "#¤%& at vi dro hjem etter 6 dager :-) Det er grenser hvor trivelig det er å sitte inne og se på regnet når man er en sta faen som legger igjen støvlene hjemme for er det juli så er det juli, men er det Skottland så er det Skottland, og Skottland slår sta faen ned i de manglende støvlene når som helst.

Skjønt Henrik, som hadde besøk av kompiser fra Norge, lot seg ikke stoppe, så de var mer eller mindre daglig på den nærmeste fotballbanen og sørget for at hele huset til enhver tid luktet våte fotballstrømper :-) Ære være dem for det! Huset var fint, men jeg liker strengt tatt ikke å se SÅ mye av selve feriehuset i ferien....

Her er huset 30 minutter før himmelens sluser åpnet seg. Blå himmel i Skottland kan du ikke stole på!

Naboen til dette huset var en pensjonist som hadde flyttet til vestkysten for 15 år siden. Han kom innom og fortalte at han gjerne ville snike seg ut sammen med oss når kona ikke var hjemme for å plukke blåskjell, og helst spise de sammen med oss også, for hun likte ikke blåskjell. Han var en tidligere ingeniør, som nå underviste Tai Chi på den lokale village hall, og skulle på Tai Chi congress et par dager etterpå, dog hadde han akkurat fått et aneurisme etter en angiografi så han var litt spent på om dette var en lur kombinasjon. En snakkesalig mann som fortalte resten av livshistorien til Stig, som ble invitert inn i garasjen på øl - også dette i all hemmelighet såklart :-)

Blåskjellene smakte forresten himmelsk, og mer kortreist mat har jeg vel aldri servert - høstet bare noen meter uti havet fra der feriehuset lå!

Mens vi var i feriehus med mormor, Jesper og Emil på besøk fra Tromsø, var Sara på Ballet West på sommerskole sammen med sitt Tromsøbesøk, Una og Anette. Vi var på Ballet West og så på avslutningsforestillingen, og det var imponerende! Jeg har aldri sett Sara danse så bra før, og på så høyt nivå, og når dette er resultatet etter en uke så er det bare å glede seg til å se henne etter tre år på Ballet West! Og om hun ikke gledet seg til å starte før så gjør hun det i hvert fall etter den uka!

Etter 6 dager på vestkysten hvor konklusjonen var at det er sikkert fint her, men kanskje strengt tatt like fint i Nord Norge, dog er vi ikke helt sikre siden skoidda lå lavt og tungt og sikten var laber, så var vi først på nevnte tur til Edinburgh for Cats (den eldre garde) og shopping (den yngre garde), hvorpå muligheten for urbant liv ble kronet med overnattingstur til Glasgow og tur på tivoliet i Aberdeen i løpet av de neste dagene. Som sagt, Dundee er midt i smørøyet!

Enden er nær for denne gang altså. Men allerede 1 September reiser jeg og Sara tilbake til Skottland - men hjemreisen 8 september, den tar jeg alene. Så selv om det er over for oss, er det bare begynnelsen for henne, og en utmerket unnskyldning for hyppige besøk til Skottland de neste tre årene. Med andre ord er det ikke farvel, men på gjensyn, Skottland!

Tre ganger tre hæ?

Til tross for at vi har bodd her i nesten 10 måneder er det fortsatt endel som går oss fullstendig hus forbi. I know nothing, I am from Tromsø...

Hæ #1
Det var tid for service og MOT av vår gode Vauxhall. MOT er en slags årlig EU kontroll. Vi kjøpte bilen på Arnold Clark, en diger bilforretning med flere filialer i Dundee. De har orden i sysakene, og kaller inn til kontroller så du ikke må tenke på slikt selv. Dermed var det avgårde for å få MOT på bilen. Det kule med Arnold Clark - som alle norske bilverksteder seriøst bør vurdere - er at man levner bilen der om morran, og så har de en minibuss som kjører til sykehuset og sentrum, de store arbeidsplassene i Dundee med andre ord. Utrolig lettvint og praktisk. Så blir du hentet 1630, og kjørt tilbake. Såre vel altså. Bilen ble levert fredag for nesten to uker siden, og da jeg skulle hente bilen fikk jeg høre at de i løpet av service'n hadde sett feil og mangler, slik at bilen ikke ville få godkjent MOT, blant annet pga hull i eksosrøret. Dermed kunne de ikke ta MOT idag som planlagt, ettersom bilen ville bli underkjent, og da kunne jeg ikke kjøre den hjem, ettersom det ikke var tid til å fikse dette samme dag. OK - vel og bra, må jo ha bil når man bor i Gokk. Ny time fredag etter. Same procedure med skyss til sykehuset og smalltalk med sjåføren som kjente meg igjen. Tilbake fredag ettermiddag, men beklager så mye, vi har tatt MOT, og bilen kan kjøres, men altså dessverre, vi har ikke fått deler til å skifte bremsene, og det må vi gjøre. Ny time mandag. Mandags morgen, up up and away - eller ikke. For høyre forhjul er nå punktert. Ringe Arnold Clark og beklage at vi ikke rekker å komme, null problem, ny time dagen etter. Med reservedekk på lister jeg med ned til byen på småveiene, maxfart på dekket er 50 miles/hour, og det høres ikke ut som en egnet fart for en skotsk motorvei. Minner de på Arnold Clark om at de må bytte dekk også, og ikke bare bremser, og det skjønner de jo godt. Same procedure med skyss og hyggelig samtale med sjåføren, vi er gode venner nå. Vel tilbake hilser sjåføren lurt; see you next week :-) Så begynner moroa. Bilen er ikke ferdig ennå, kan du vente i 15 min? Det går 15-30-45-60, ja nå er bilen ferdig. Der står den, nyvasket og fin (nyvasket hører med på alle servicer her, hører du, Harila???), med reservehjul. ??? De har altså byttet bremser og ikke skiftet dekk? Er det mulig? Jeg er ikke så formildet av gratis skyss akkurat nå, så jeg sier at vi skal nok få skiftet dekk et annet sted. Ja de beklager så mye, de må bare gjøre ferdig papirarbeidet. 15-30-45 min. Og så kommer det en ung gutt og ser redd ut, har et skilt der det star "trainee" og sier som omtrent det første, it's not my fault!! Muligens unge Wennevold sitt hypoglykemiske fjes antydet noe misnøye. Så forklarer han at det er ble gjort en MOT på fredag som viser et lite hull i eksosen som ikke matte gjøres noe med, pluss at det var en skrue i høyre forjul (no shit Sherlock - kunne de ikke sagt det på fredag?? og at det ellers ikke er gjort noe, så jeg trenger heller ikke å betale noe. ???? Har dere ikke byttet bremser? Nei, det vet han ikke noe om. ??? Da jeg kom hjem konstaterte Stig at bremsene var helt klart skiftet, og skivene også.....

Hæ #2
Ettersom Lånekassen tar feil (så der fikk jeg sagt det og) og Sara ikke får støtte til å studere ved Ballet West har vi funnet ut at vi skal prøve å søke skotsk studielån. Hun har tross alt bodd her ett år, så hun er jo litt skotsk nå, ikke sant? Da er vi i gang med britisk byråkrati igjen, hallelujah. For å søke skotsk studielån må man ha National Insurance Number. Det er et slags personnummer, og det er nødvendig for å jobbe og betale skatt, samt for å få ulike støtterordninger, som trygd og da altså studielån. For å få et slikt nummer forteller det store, kloke internettet at man må ringe National Insurance Number Helpline, og gjennom dette søke om å få et slikt nummer. Man blir advart om at man kan måtte stille til intervju for å få dette. Siden Sara er bittelitt treg med å få gjort slikt skal Supermamma bidra. Jeg ringer det nummeret, og får der beskjed om at dette er det ikke de som gjør, det er det skolene som ordner for studentene. Jaha? Kontakter Ballet West som ber meg ringe National Insurance Number Helpline.... Og sånn går no dagan...

Hæ #3
Her i Skottland er generell studiekompetanse definert ved at man tar eksamen i 5 Highers fag. Sara tar 5 Highers her i vår, og dermed har hun generell studiekompetanse nå. Det er ikke alle som tar det som 17 åringer, så det er lagt inn et år ekstra slik at også de som trenger mer tid på å få tatt disse fagene, gjør det som 18 åringer. Noen som tar 5 Highers som 17 åringer tar likevel ett år til, med advanced highers, eller så tar de noen flere highers enn det som er nødvendig. I alle fall er skoleåret ferdig for de som tar highers i år, og de startet nytt skoleår mandag som var. Skoleåret skifter altså ikke i august her, som hjemme. Dermed begynte Sara med sine Highers et stykke inn i året, så det er litt av en prestasjon at hun har fått tatt alle fem fagene. Nok om det. Siden Sara ikke skal fortsette på skolen til høsten så har skolen nå kastet henne ut. Hun får ikke begynne på siste året her sammen med de andre, og har plutselig masse tid til overs. Dette fortalte ikke skolen henne før hun kom på skolen på mandag og oppdaget at hun ikke var satt inn i noen klasser. Tenk hvis noen kunne tatt seg bryet og fortalt henne/oss dette før, så kunne hun fått litt tid til å finne seg en jobb, enten her eller i Tromsø. Så om noen trenger arbeidskraft så har Sara fri helt til 1 september nå.....

Tiden som kommer og tiden som går

To måneder siden siste innlegg. To måneder til vi reiser hjem. Sistnevnte er litt overveldende, gitt at det kjennes som om jeg skrev her nokså nylig. Det er en klisje, men tiden flyr. Heldigvis flyr tiden innom fine opplevelser underveis. Her er noe av det som har skjedd siden sist:

Pennan 6-10 april

Vi tilbrakte 4 netter i landsbyen Pennan i Banffshire, nord for Aberdeen. Landsbyen er mest kjent for å være der filmen "Local Hero" ble spilt inn. Ikke akkurat en verdenskjent film, men likevel en stor sak for et lite sted som dette. Pennan er en gammel fiskerlandsby som består av en gate mellom havet og klippene, og ikke minst et helt eget hotell, Pennan Inn. I følge en av de fastboende bodde det masse folk her i hennes barndom, og ungene lekte i fjæra og lærte å svømme innenfor moloen.

Huset vi hadde leid, The Harbour House, var en av de gamle fiskerhusene som var pusset opp. Huset var aldeles nydelig. Her kunne jeg tilbrakt lang tid tror jeg, bare sett på været, flo og fjære - og på alle turistene som gikk forbi og tittet usjenert inn. Ikke et sted for å glemme morgenkåpen hjemme :-)

Harbour House er huset helt i midten av bildet. Apropos flo og fjære, forskjellen mellom flo og fjære var enorm. Fra langgrunn sandstrand til bølger som plasker inn over hovedgata.

Fjære sjø med hovedgata oppe til venstre...

Farvel fjæra, ses om 6 timer...

Nabolandsbyen til Pennan heter Crovie. Dette er også en fiskerlandsby, men her er det ikke engang en skikkelig vei mellom husene og fjæra, kun en liten kjerrevei. Husene her har derfor alle stående en kjerre utenfor, for transport av varer fra parkeringsplassen til husene. Problemet med manglende vei er ikke egentlig fremkommelighet, men nærheten til havet og bølgene. I 1953 feide en spesielt ond storm flere hus på havet, samt moloen. Etter dette flyttet de fleste av innbyggerene til neste landsby, Gardenstown, hvor husene i hovedsak ligger oppe på klippene, noe man forsvidt kan forstå hvis man først skal forlate bølgene. Selv kunne jeg tenke meg en skikkelig "retreat" her, kun meg, bøker og pc'en, tror det må være et bra sted å gjøre ferdig en bok eller en phd...

Skulle man kjenne behov for kontakt med omverdenen så har man en telefonboks - som virker. Det er mer en mobilnettet gjør, men det er vi jo vant til utenfor de større byene i Skottland.

Fiskerlandsbyene i Banffshire og naturen rundt var nydelig. Men ellers skjer det ikke allverden i området. Da vi var på supermarkedet i Banff lurte han som jobbet der på hvorfor vi hadde valgt å komme hit, av alle steder. Kanskje lenge siden han hadde vært og sett utsikten oppe fra klippene.

Bestefar 14-17 april

Helga etter at vi hadde vært i Pennan fikk vi besøk av pappa og min bestefar på 88. Han har aldri vært i Skottland tidligere. Da han ankom Aberdeen var han lett euforisk over å endelig komme på besøk til oss, og utrolig begeistret over Widerøe. Tenk Katrine, det var gratis konjakk der! Æ måtte ta to og gi flyvertinna en klem!

Bestefar og pappa var her ei langhelg, og fikk se det digre huset vårt og Viktors omtrent halvparten så store skole. Vi rakk omvisning i Dundee og tur til Edinburgh, samt Sara sin danseskole sin årlige oppvisning. Bestefar, som er usedvanlig sprek for alderen, rakk også å tryne på Viktor sin sparkesykkel og måtte plastres med glorete barneplaster. Heldigvis er han en tøffing, tydeligvis helt uten benskjørhet - tenke seg til å komme til legevakten i Dundee med en 88 åring som har falt på sparkesykkel, og er plastret med Hello Kitty plaster - det hadde vært noe!

Her er bestefar og pappa på Sara sin danseforestilling. I Edinburgh ville bestefar se slottet. Vi skyndte oss dit så vi skulle ha god tid til å se oss rundt der. Da vi så kom opp til slottet og stod foran inngangen sa han fornøyd; ja no har æ sedd slottet - det va fint. Og så kunne vi gå videre :-)


17 mai

Edinburgh er også setet for 17 mai feiringen til Skottland. Det finnes en rekke norsk-skotske venneforeninger, og i Edinburgh er det egen norsk studentforening. De har ansvar for den årlige 17 mai - feiringen. Vi tok oss en dag fri og sluttet oss til en overraskende stor gjeng bunadskledde med flagg og hurra!

I følge andre norske som hadde vært her før var årets feiring en skandale. Arrangørene hadde glemt å varsle politiet så toget matte gå på fortauet sammen med virrende japanere med kamera og lokale damer med rullator og lav fart. Så kom lyskrysset, og halve toget matte vente på grønn mann mens resten av toget gikk sin vei. Mest av alt var det komisk, og i alle fall en morsom opplevelse.

Oban 21-22 mai

Denne helga har jeg, Sara og Henrik vært i Oban. Vi dro dit for å se på Sara sin fremtidige balletskole, Ballet West, ha sin årlige showcase. Oban er et nydelig, lite sted, som kan minne om en liten nordnorsk kystby, bortsett fra at den innimellom har storbyarkitektur og enkelte gamle, store hoteller som ser ut som gamle badehoteller for fiffen fra Glasgow. Oban lever nok mest av turisme nå, bedømt fra antallet overnattings og bespisningsteder, men stedet hadde masse sjarm, og jeg er sikker på at Sara og hennes nye venninner kommer til å reise inn hit fra Taynuilt etter siste trening hver lørdag ( de har 6 dagers skoleuke!) for kafe, shopping og kino. Lett å finne roen og lykken for mor på tur her også!

Vi har forresten funnet en økonomisk løsning så Sara kan starte på Ballet West til høsten, takket være uvurderlig god hjelp, og det er ikke hverken fra lånekassen eller Nokut. I tillegg har Sara fått stipend fra Skipsreder Tom Wilhelmsens stiftelse, så kr 299 til innkjøp av legathåndboken var en glimrende investering!

Det var flott å se på forestillingen til Ballet West. I pausen fikk vi lest litt i programmet, og stor var overraskelsen vår da vi så et navn på danserne på første året som MÅTTE være et norsk navn! Et kjapt søk på Facebook bekreftet det. Det går altså allerede en norsk jente på Ballet West! Jeg vil tro at vaffeljernet vårt her, som blir med Sara til Ballet West, vil bli om mulig enda mer flittig brukt der enn vi tenkte!

På vei hjem fra Oban idag fant vi en utrolig hyggelig liten plass inne på høylandet, Killin. Det går et elvestryk gjennom landsbyen hvor man kan klatre ut på steiner midt i elva.

Killin time :-)

Du skal ikke ha andre studier enn meg!

Jeg tror Norge har internasjonal rekord i påskeferie. 3,5 dag ferie er luksus. I dag er det skjærtorsdag, og vanlig skoledag i Dundee. Det samme gjelder i morgen, langfredag. Egentlig hadde jeg innlevering av hjemmeeksamen i morgen langfredag. Fristen er heldigvis utsatt, men ikke på noen måte fordi det er påske, men fordi noen hadde regnet feil på antall dager til å ferdigstille oppgaven. Hjemmeeksamen jeg sysler med nå handler om e-læring, og en av komponentene er å lage et e-læringsopplegg. Ettersom jeg kjenner best til blogg som plattform har jeg laget en blogg om tverrprofesjonell utdanning og e-læring. Om noen kjenner for å lære noe midt i påskeferien kan de ta en titt på http://virtuallyinterprofessional.blogspot.co.uk/

På mandag, 2 påskedag, starter jeg med en ny modul som heter "Educational support", og det er dermed ingenting foruten påskegodteriet på Tesco som gir hint om at det er høytid. Ikke en eneste påskekylling har funnet veien inn i den gamle vannmølla. Det er litt stusslig, men samtidig dumt å kjøpe gult stæsj bare for dette ene året. Skjønt, nå skal det sies at jeg kjøpte jo julepynt. Kan man kanskje gjenbruke plasttreet til å henge opp egg i?

Her i huset er vi en i minus. Henrik har fått reise hjem til Tromsø for å være med på Polarshow. Det er stille her uten han, og det gir oss et lite innblikk i hvordan det blir når Sara reiser til Skottland for å studere til høsten.

Sara har dessverre ikke fått pengestøtte fra lånekassen til å studere i Skottland. Dette blir det en utfordring for oss å løse. Det er Nokut som sier at bachelorgraden til Ballet West ikke er bachelor nok for dem, og da Nokut sier det gir ikke Lånekassen penger. Bachelorgraden til Ballet West valideres av University of Northumbria i Newcastle, ettersom Ballet West er en liten privatskole som ikke kan utstede slike grader selv. Nokut begrunner manglende godkjenning med at utdanning er big business i Storbritannia, og sier indirekte at University of Northumbria er kjøpt og betalt og bare skriver ut bachelorgrader uten kvalitet i hytt og pine. Dette er jo et interessant ståsted. Både om det faktisk stemmer, og ikke minst, om det ikke stemmer, men derimot er en beskyldning og egentlig en fornærmelse. Jeg sendte en forespørsel til det britiske Nokut om de trodde det norske Nokut hadde rett, men det trodde de ikke, ikke så overraskende. Det britiske Nokut ville diskutere dette videre med det norske Nokut - kanskje det hjelper? Det er lov å håpe. Ellers må vi vel selge hytta eller starte kronerulling, eller begge deler. Jeg tror disse to stemmer for kronerulling:

Uansett skal Sara få reise. 5 september er oppstart, og da begynner hun, med eller uten støtte fra lånekassen. Jeg kontaktet Kunsthøgskolen i Oslo for å høre hva de trodde, og uten at de kunne kvalitetssikre skolen ut fra nettsidene deres, mente de det var et veldig godt tegn at de sender flere studenter til Genee, som er en internasjonal ballettkonkurranse. Dessuten har Ballet West høy employment rate - altså hvor mange som får relevant jobb etter studiene, og det er kanskje vel så viktig enn om Nokut mener det er en juksebachelor. Dessuten turnerer Ballet West med alle sine elever i Skottland årlig, til fantastiske kritikker. I 2017 skal de sette opp Svanesjøen, så det blir helt klart en vintertur til Skottland på oss da for å se Sara danse. Her kan du lese mer om Ballet West: http://www.balletwest.co.uk/

Og slik beskriver en av de skotske avisene denne skolen som Nokut ikke mener holder mål:

http://www.scotsman.com/lifestyle/culture/world-ballet-students-head-west-to-argyll-school-1-3664492

I disse påsketider tillater jeg meg å sitere enn kjent fyr: forlat dem! for de vet ikke hvad de gjør!


Om ikke Skottland har påskeferie, så har de vår. Skikkelig vår, med løv som forsiktig spretter, og påskeliljer som vokser nærmest vilt, og har timet blomstringen perfekt til sesongen. Det er slutt på nattefrost, og sola kiler vinterblek hud. Palmehelga var det nydelig vær, og vi fikk startet tursesongen her - absolutt til fots.

Som seg hør og bør på en hver tur med små barn må det være sjokolade i sekken. Freia melkesjokolade gjør motbakkene lettere å bære og har en utrolig god effekt på motivasjon og humør.

Noen får mer energi enn andre av sjokolade, og kan koste på seg en hvil i bakken i påvente av at baktroppen kommer.

Toppen er lykke er bokstavelig talt å finne et skikkelig tårn på toppen. Dette er kulere en vardene hjemme!

Dessuten kan man fantasere mye om hva dette har blitt brukt til. Kanskje en gammel skotsk konge likte å gå på tur, og trengte en kongelig hvileplass på toppen?? Uansett har sjelden medbærte leker kommet mer til sin rett en plastridderene som hadde sneket seg inn i Bergans sekken.

 

 

 

 

Snykov vs krokus

Snystorm i Tromsø i mars, såklart. Det er sikkert det samme når jeg kommer hjem i slutten av april også. Kanskje til og med når jeg skal hjem første uka i juni også. Dermed flyr ikke flyene på rutetid og det er tid til litt blogg. Jeg skal med flyet til Bergen nå, og det har ikke landet her ennå. Avinor sin eminente nettside forteller at flyet er forventet til Tromsø 1206, altså 20 minutter etter at det forlot Bergen, men det er nå ikke her ennå, 2 minutter før forventet avgang. Med så tett snydrev er det ikke rart om Avinor er litt forvirret.

Jeg har vært i Tromsø for å undervise denne uka. Da jeg landet på søndag kjentes Tromsø som en venn man ikke har sett på en stund, og når man møtes vet vi ikke helt hva vi skal snake om og om vi egentlig fortsatt har noe til felles. Nå, på vei tilbake til Skottland, krokus, vårluft og 10 grader, vet jeg likevel at det er her jeg hører til. Jeg skulle gjerne funnet frem påskekyllinger og gjort klar skiene til påsketur med kvikk lunsj og appelsin. Jeg gleder meg til å komme tilbake og treffe gode kolleger, venner og familie daglig, og det er godt å kjenne.

Men først skal jeg altså gjøre meg ferdig i Skottland. Det er ikke påskeferie i Skottland, og neste hjemmeeksamen skal leveres inn på langfredag! Det er full skole for ungene neste uke. Imidlertid har ungene 2 uker fri fra skolen etter påske. Annerledes system. Vi skal derfor på vårferie istedenfor, i april, og har leid et fantastisk feriehus (tror vi) i en liten landsby som klamrer seg til ei lita stripe mellom fjæra og klippene nord for Aberdeen. Det ser utrolig vakkert ut. Så, selv om Tromsø helt klart tar hjemmeseier, er det veldig fint i Skottland også!

           

Pennan - hvor vi skal på vårferie.

Ut på tur - nedtur - opptur

I begynnelsen av oppholdet tenkte vi at vi skulle rekke å se det meste av Skottland i løpet av året, og i løpet av våren ville vi kunne utvide oppdagelsesferden til å inkludere England, og innen sommeren var planen en tur til Irland også. I praksis har vi bare reist en brøkdel av det vi planla, for hverdag, treninger og studier er ikke forenlig med storstilt utforskning av fremmed landskap. Imidlertid er vi så heldig at Dundee ligger sånn passe langt fra alt, og dermed kan de tre største byene i Skottland besøkes på dagstur. Det er ca 1,5 time til Edinburgh, Glasgow og Aberdeen, og det er ikke mer enn en dagstur til Polarbadet, altså noe enhver barnefamilie i Tromsø tar jevnlig. (Her i Dundee, med dobbelt så mange innbyggere som Tromsø, er det ett badeland og sikkert 20-30 25 meters basseng... just saying...)

Nylig var det "mid term break", og da tok jeg med meg 3 av ungene til Edinburgh. Denne gangen ikke bare på dagstur, men med innlagt overnatting. Sara hadde selvsagt en viktig trening, så hun og Stig ble igjen i Dundee, men kom på dagstur på dag 2. Planen var å sjekke ut hva Edinburgh har å tilby små unger, så første obligatoriske besøk gikk til Edinburgh Zoo. Denne dyrehagen ligger en kort busstur fra sentrum av Edinburgh, og ser nokså beskjeden ut fra utsiden. Det er imidlertid bare en illusjon. Uten barnevogn ville det vært helt utenkelig at selv en fireåring på sukkerspinn ville klare å gå på egne ben i hele denne digre parken. Løve, tiger, aper, neshorn, koala, kenguru, pingviner og panda... alt kan ses i Edinburgh. Tross dette var det mest spennende for nevnte fireåring å klatre på tredyrene i parken :-)

Edinburgh Zoo er lagt til en høyde i byen, og er svær kupert. Belønningen kommer i form av nydelig utsikt fra toppen av parken. Her var det mange piknikbord som nok må være fantastiske å spise lunsj ved, skulle det faktisk skje at temperaturen bikket 15 plussgrader. Da vi var der 14 februar kom all nedbøren i form av snø, og dyrene så på oss med et nedstemt: seriøst? hvor ble det av savannen - blikk....

                                             Savanne a la Edinburgh

Neste dag var Edinburgh Castle obligatorisk. Det ligger og troner med majestetisk middelaldersjarm over byen. Store deler av slotted er omgjort til museum, som nok fra et voksent perspektiv er interessant, men med barneøyne utrolig kjedelig! Det er ingenting å ta på, røre på, flire av eller krype inn i. Åssen kan det bli no morro da? Og det blir det heller ikke, ikke for barn. Både Stirling Castle og Dunottar Castle er mye bedre for unger. Og for voksne som ikke er så opptatt av krig og kronjuveler. Dog er utsikten verd turen, men alt i alt er slottet best på avstand spør du meg.

Siste post på programmet "Edinburgh for barn" var National Museum of Scotland. Her er det gratis inngang, som bare det alene gjør storfamilien vennlig innstilt, men dette museumet er et av de fineste jeg har sett. Bygningen er fantastisk og utstillingene er mange og interessante. Flere er interaktive og merket med "Please touch", og straks blir opplevelsen mye bedre for alle. Dette museet anbefales på det sterkeste!

Turen til Edinburgh gjorde godt, da hodet og hjertet har vært i Tromsø de siste ukene. Godt å skulle hjem en liten tur om to uke. Det er vanskelig å være borte fra dem man er glad i når uforutsette ting skjer og man  gjerne skulle støttet de man er glad i mer enn bare virtuelt.



Som den rake motsetningen til det mentale fraværet har familien slått en solid rot i Skottland. Jeg og Sara kjørte i forrige uke til Taynuilt, en liten landsby på vestkysten av Skottland. Her bor det ca 500 fastboende, og her ligger det en ballettskole som heter Ballet West. Som en artighet når vi først bor i Storbritannia tenkte vi at det kunne være en flott erfaring for Sara å delta på noen audition for inntak på bachelor i dans. Vi tenkte det var godt å ha med seg når hun skulle søke seg inn på slik utdanning i Storbritannia etter at hun er ferdig på danselinja på Kongsbakken når hun kommer hjem, dvs om vel to år. Sara var litt mellomfornøyd etter audition, og overraskelsen, og ikke minst gleden, var stor da rektor på skolen sa at de gjerne ville tilby Sara en plass. En plass! Bachelor of art med klassisk ballett, oppstart 5 September! Wow. Vi var i gledessjokk (en flott tilstand, anbefales ;-) ! Alle timene med trening i stedenfor vennesammenkomster og turer til Edinburgh ga avkastning! Som Sara sa: men dette skjer jo bare på film! Men det gjør det altså ikke :-)

 Denne lille ballettskolen ligger altså UTENFOR den lille landsbyen Taynuilt. Studentene bor enten på campus eller i landsbyen, og det de skryter av ved skolen er at det er så lite annet å gjøre der at de kan fordype seg fullstendig i dansen. Så får de også gode resultater. I fjor fikk alle som tok RAD eksamen i advanced 1 og 2 distinction (og det er veldig bra, for dere som ikke er inne i terminologien). Sett fra en mors synspunkt som skal reise fra sin 17 åring er det helt, helt ok at det ikke er noe annet å gjøre enn å danse der :-)

Her kan dere lese mer om skolen : http://www.balletwest.co.uk/

Og her er et bilde av Taynuilt hovedgate (rai, rai) :



Mens her er området rundt Taynuilt. Minner i grunnen ganske mye om Troms fylke.



Det blir med andre ord mange turer til Skottland. Sara skal gå på skole i Taynuilt i 3 år fra høsten av. Dette er altså bare begynnelsen!