Gleder vi oss til å komme hjem? Jeg gleder meg til å treffe venner, familie og kolleger, men egentlig liker jeg å bo i Skottland, og faktisk, faktisk, kunne jeg tenke meg å flytte hit permanent. Hvorfor i all verden? Gitt at det regner mer enn noe annet sted jeg har vært, og om det ikke regner så truer det med regn, du skal være rask med å fyre opp grillen hvis du faktisk har tenkt å rekke å spise ute en godværsdag, for før du vet ordet av det så høljer det! Ut av ingensteder kommer mørke skyer og de kveller ut vann mer enn de slipper lette drypp. Og likevel. Det er noe med Skottland, med skiftningene, med folkene, med tempoet. I butikken må du regne med noen minutters samtale med den som sitter i kassa på den digre Tesco'en (Supermarked), at det er lang kø er ikke nøye for man skal snakke litt sammen i butikkene. Om hvor man skal, hva man skal lage av de ingrediensene man har kjøpt og hva man studerer om man fortsatt har studentkortet sitt hengende rundt halsen i butikken.
Dessuten er Skottland nærmere resten av verden. Det går tog til London. Det er store teateroppsetninger på turne fra London til Glasgow og Edinburgh. Det går direktefly til USA og Asia. Verden er nærmere, og verden er litt mer HER. Det selges mat fra alle verdenshjørner i butikken, også i den bittelille butikken på universitetet. Tabouli. Dolmata. Edamame. Lunsj med inspirasjon fra mer enn Synnøve Finden. Det er fint synes jeg.
Utvalget av ting å finne på på fritida er større. Det bor flere her og dermed skjer det mer. Konserter, teater - utvalget er betydelig, og om Dundee blir for lite så er det en til en og en halv time til Aberdeen, Edinburgh og Glasgow, og her kan du oppleve det meste hjertet kan begjære av kultur og shopping, historie og folkeliv. For to uker siden var jeg og mamma blant annet på musikalen Cats - Londonoppsetningen var på turne til Edinburgh, og i et av de staselige, gamle teatrene kunne jeg endelig høre "Memory" live - nærmest en barndomsdrøm come true!
Barndomsdrømmer finnes også på hvert hjørne her - så mange flotte lekeplasser og områder for barn har jeg aldri før sett. Det gjør det enkelt å ha barn her. Dessuten er det basseng på hvert hjørne også, og plasking i vannet er en vinner for barn i alle aldre. Det blir trasig å ikke svømme ukentlig i høst (og nei, jeg skal IKKE på Alfheim - og jeg vil heller ikke ha badeland - æ vil ha et reint og ordentlig basseng bare). Jeg kommer kanskje til å savne mitt Leisure Centre mest av alt når jeg kommer til Tromsø. David Lloyd leisure centre - som byr på basseng inne - og ute - boblebad, tennisbaner, squashbaner, barnetrening (et MYE bedre alternative enn barnePASS på Sats), all slags voksentrening og en utmerket kafe med lekerom... Leisure pleasure! Og sa jeg utebasseng? Det har jo faktisk vært sol en hel ettermiddag i sommer, hvor vi faktisk kunne bade og sole oss ute! På treningssenteret!
Så hva kommer jeg ikke til å savne? På en klar førsteplass er vaskene. Seriøst - hvordan gjør man det? Brenne seg? Fryse på fingran? Blandebatteriet er ikke kommet til Skottland. Det finnes utallige varianter, noen nostalgiske og gammeldags utseende, men altså på universitetet nye, modern kraner - og alle med iskaldt i den ene og kokvarmt i den andre.... Det sies at det er de små tingene man irriterer seg mest over i et kjærlighetsforhold, så dette er altså den største trusselen mot min kjærlighet til Skottland:
Hva har vi brukt den siste tida til da? Vi hadde tenkt å rekke både England og Irland i sommer, men når alt kom til alt rakk vi en uke i feriehus i Vest-Skottland, skjønt det regnet så "#¤%& at vi dro hjem etter 6 dager :-) Det er grenser hvor trivelig det er å sitte inne og se på regnet når man er en sta faen som legger igjen støvlene hjemme for er det juli så er det juli, men er det Skottland så er det Skottland, og Skottland slår sta faen ned i de manglende støvlene når som helst.
Skjønt Henrik, som hadde besøk av kompiser fra Norge, lot seg ikke stoppe, så de var mer eller mindre daglig på den nærmeste fotballbanen og sørget for at hele huset til enhver tid luktet våte fotballstrømper :-) Ære være dem for det! Huset var fint, men jeg liker strengt tatt ikke å se SÅ mye av selve feriehuset i ferien....
Her er huset 30 minutter før himmelens sluser åpnet seg. Blå himmel i Skottland kan du ikke stole på!
Naboen til dette huset var en pensjonist som hadde flyttet til vestkysten for 15 år siden. Han kom innom og fortalte at han gjerne ville snike seg ut sammen med oss når kona ikke var hjemme for å plukke blåskjell, og helst spise de sammen med oss også, for hun likte ikke blåskjell. Han var en tidligere ingeniør, som nå underviste Tai Chi på den lokale village hall, og skulle på Tai Chi congress et par dager etterpå, dog hadde han akkurat fått et aneurisme etter en angiografi så han var litt spent på om dette var en lur kombinasjon. En snakkesalig mann som fortalte resten av livshistorien til Stig, som ble invitert inn i garasjen på øl - også dette i all hemmelighet såklart :-)
Blåskjellene smakte forresten himmelsk, og mer kortreist mat har jeg vel aldri servert - høstet bare noen meter uti havet fra der feriehuset lå!
Mens vi var i feriehus med mormor, Jesper og Emil på besøk fra Tromsø, var Sara på Ballet West på sommerskole sammen med sitt Tromsøbesøk, Una og Anette. Vi var på Ballet West og så på avslutningsforestillingen, og det var imponerende! Jeg har aldri sett Sara danse så bra før, og på så høyt nivå, og når dette er resultatet etter en uke så er det bare å glede seg til å se henne etter tre år på Ballet West! Og om hun ikke gledet seg til å starte før så gjør hun det i hvert fall etter den uka!
Etter 6 dager på vestkysten hvor konklusjonen var at det er sikkert fint her, men kanskje strengt tatt like fint i Nord Norge, dog er vi ikke helt sikre siden skoidda lå lavt og tungt og sikten var laber, så var vi først på nevnte tur til Edinburgh for Cats (den eldre garde) og shopping (den yngre garde), hvorpå muligheten for urbant liv ble kronet med overnattingstur til Glasgow og tur på tivoliet i Aberdeen i løpet av de neste dagene. Som sagt, Dundee er midt i smørøyet!
Enden er nær for denne gang altså. Men allerede 1 September reiser jeg og Sara tilbake til Skottland - men hjemreisen 8 september, den tar jeg alene. Så selv om det er over for oss, er det bare begynnelsen for henne, og en utmerket unnskyldning for hyppige besøk til Skottland de neste tre årene. Med andre ord er det ikke farvel, men på gjensyn, Skottland!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.