Gøy på (ut)landet!

Da er vi her og vi skal bli her. Det siste er litt vanskelig å begripe til tross for at det står 18 kofferter i boden og 2 nye biler i oppkjørselen. Det kjennes litt som å være i feriehus, og snart skulle hjem igjen. Jeg er spent på når jeg egentlig skal forstå at vi skal bli her.

Men det var bare såvidt vi kom oss avgårde. Til tross for all planlegging, og å ha begynt i tide, så er det ikke til å unngå at det blir trøbbel på tampen. Ungene blir selvsagt syke rett før avreise, og vil helst sitte på armen mens mamma rydder og vasker. Det er ingen bombe at det ikke er oppskriften på effektivitet. Til slutt endte det med at vi holdt på å vaske til i 2 tida natta før avreise, og fortsatt var det mer igjen. Det sier jo litt om huset, og at det ukentlige forbruket av jif med fordel kan økes for fremtiden. 3,5 time før flyet lettet fra Tromsø låste vi døra og var fornøyd med arbeidet. Da jeg viste bilde av gangen anno 3 august 2015 til min datter lurte hun på hvor i alle dager det bildet var tatt ;-)

Neste kommentar var; "Shit, e veggan i gangen gul???"

Man kunne tenke seg at det var tilstrekkelig å komme seg avgårde i retning flyplassen klokka 14 når flyet skulle gå klokka 1620. Det skulle vise seg å være sant - men bare akkurat såvidt. For å få avgårde 18 kofferter, 2 sykler og 6 stykker ble Henrik kjørt avgårde med første koffertlasset, og etterlatt med avinors gratis wifi og 9 kofferter på Langnes. Deretter ny runde kofferter pluss Sara og begge syklene, og tilslutt hjem med gode gamle bilen og bestefar som først slapp av meg og de to små og deretter hentet Stig. Innen alt var sjekket inn var klokken 1550, og Stig var fortsatt ikke tilbake på Langnes etter seriøs langtidsparkering av bilen.

Mens det blinket gate closing på Osloflyet kom Stig slentrende rolig inn og trodde flyet skulle gå klokka 17. Ikke overraskende ble en av våre overfylte håndbagasjer singlet ut til ekstra sjekk i sikkerhetskontrollen. Det må være Stanleytermosen som utløser bombealarm forslo jeg muntert til fyren med 2 dagersskjegg, bart og null sans for humor. "Hold avstand! Maskinen har slått ut på kniv! Kniv? Vel er noen av heklenålene mine litt store, men kniv? Hørt sånt tøv. Ut med alt i sekken. Stanleytermos. Skolesekk til Viktor. Skolesekk til Marie. Sitteunderlag x 6. Hekletøy. En truse (!). Men ingen kniv. Alt må sendes en og en gjennom røntgen igjen. Klokka går, og det er nå 10 minutter til avgang. Gate closing blinker iltert på skjermen. Tilslutt finner han faktisk en kniv i et hemmelig rom på sekken. Stigs tursekk, og han er alltid beredt! Da gjenstår det bare å få alt det sirlig pakkete ned i den sekken igjen i et blafrende kaos av hekling som tuller seg inn i truser og termoser. Gud bedre! 100 m hinder til gate 23, og ikke før jeg har satt meg i stolen er flyet på vei opp i lufta. Mindfullness er alle andre steder, og det fine bildet jeg gledet meg til å ta av den crazye bagasjehaugen får vente til vi skal hjem.

Men vi er avgårde. Stemningen er litt preget av stress og trøtthet, og reisefølget kan ikke sies å ose av entusiasme mens vi venter på flyet til Edinburgh på Gardermoen. Flyet er forsinket og småtassene er sure og slitne. For en passende fortolkning av hvem som inkluderes i begrepet småtasser;-)

Vel fremme i Edinburgh møtes vi av en drosje med bagasjehenger. Drosjesjåføren ser himmelfallen ut da den faktiske bagasjemengde åpenbarer seg for han, men han lykkes å stable alt inn i henger og bil og vi er på vei til huset vårt i Tealing, Dundee.

Da vi ankommer er vi sultne og spente. Heldigvis har Stig vært på konferanse i Dundee i juni, og da fikk han lov å legge igjen litt mat i huset. Det er vel en overdrivelse å si at nå gleder vi oss til knekkebrød med syltetøy/nutella, men mat frister i alle fall uansett. Etter en rask titt gjennom huset bare MÅ vi ha mat. Helt til vi oppdager at noen har åpnet knekkebrødet. Ikke bare en men to av pakkene. Mus! Herregud, det er rett og slett mus i skapet! Og ikke lenge etter kommer herr musemann ut av skapet (!). Stig, som vi vet alltid er beredt, hjelper musa ut i den store verden. Ikke lenge etter er det imidlertid ny mus på kjøkkenet, en hel familie er vel fostret opp på knekkebrød i løpet av sommeren.

Dermed er jo valget enkelt. Vi MÅ ha katt. Heldigvis samtykker huseierne til dette. Dermed ender dag 2 i Skottland opp med at vi kommer hjem med varer fra Ikea og en katt. Møt Dexter McKill; lystmorder som tilsynelatende er snill som dagen er lang :-)

I tillegg til katt har vi kjøpt bil. Ettersom vi bor på landet kjøpte vi faktisk TO biler. En til mor og en til far. Det går helt fint å kjøre på venstre siden, heldigvis, for det å få forsikring her i landet er ikke enkelt. Man må for det første ha engelsk bankkort, og for å få engelsk bankkort må man ha bodd i England i 3 år først. Alternativt kan man i søknad om bankkort legge inn adressen sin de siste tre årene i ulandet, bortsett fra at programmet kun godtar britiske postadresser, så det går ikke likevel. Britisk mobilabonnement får man heller ikke før man har bodd 3 år i UK, men man kan aller nådigst få kjøpe kontantkort.

Alt i alt en uke med mange inntrykk og mye å ordne. Heldigvis har vi hatt med medbrakt mormor som barnevakt og kjøkkenvakt, og det har vært gull verdt mens vi har trålet Tesco på jakt etter bokseåpner, litermål (men dah, her det jo cups som gjelder!), dvdspiller og tørkestativ. HUset var på ingen mate så velutstyrt som det var lovet dessverre, men ellers er det unektelig deilig å boltre seg på 300 kvm og hage. Nå skal vi forhåpentligvis finne roen denne siste uka før skolen begynner den 18, og det er vi alle veldig spente på hvordan vil bli for bade store og små.