Til tross for at vi har bodd her i nesten 10 måneder er det fortsatt endel som går oss fullstendig hus forbi. I know nothing, I am from Tromsø...
Hæ #1
Det var tid for service og MOT av vår gode Vauxhall. MOT er en slags årlig EU kontroll. Vi kjøpte bilen på Arnold Clark, en diger bilforretning med flere filialer i Dundee. De har orden i sysakene, og kaller inn til kontroller så du ikke må tenke på slikt selv. Dermed var det avgårde for å få MOT på bilen. Det kule med Arnold Clark - som alle norske bilverksteder seriøst bør vurdere - er at man levner bilen der om morran, og så har de en minibuss som kjører til sykehuset og sentrum, de store arbeidsplassene i Dundee med andre ord. Utrolig lettvint og praktisk. Så blir du hentet 1630, og kjørt tilbake. Såre vel altså. Bilen ble levert fredag for nesten to uker siden, og da jeg skulle hente bilen fikk jeg høre at de i løpet av service'n hadde sett feil og mangler, slik at bilen ikke ville få godkjent MOT, blant annet pga hull i eksosrøret. Dermed kunne de ikke ta MOT idag som planlagt, ettersom bilen ville bli underkjent, og da kunne jeg ikke kjøre den hjem, ettersom det ikke var tid til å fikse dette samme dag. OK - vel og bra, må jo ha bil når man bor i Gokk. Ny time fredag etter. Same procedure med skyss til sykehuset og smalltalk med sjåføren som kjente meg igjen. Tilbake fredag ettermiddag, men beklager så mye, vi har tatt MOT, og bilen kan kjøres, men altså dessverre, vi har ikke fått deler til å skifte bremsene, og det må vi gjøre. Ny time mandag. Mandags morgen, up up and away - eller ikke. For høyre forhjul er nå punktert. Ringe Arnold Clark og beklage at vi ikke rekker å komme, null problem, ny time dagen etter. Med reservedekk på lister jeg med ned til byen på småveiene, maxfart på dekket er 50 miles/hour, og det høres ikke ut som en egnet fart for en skotsk motorvei. Minner de på Arnold Clark om at de må bytte dekk også, og ikke bare bremser, og det skjønner de jo godt. Same procedure med skyss og hyggelig samtale med sjåføren, vi er gode venner nå. Vel tilbake hilser sjåføren lurt; see you next week :-) Så begynner moroa. Bilen er ikke ferdig ennå, kan du vente i 15 min? Det går 15-30-45-60, ja nå er bilen ferdig. Der står den, nyvasket og fin (nyvasket hører med på alle servicer her, hører du, Harila???), med reservehjul. ??? De har altså byttet bremser og ikke skiftet dekk? Er det mulig? Jeg er ikke så formildet av gratis skyss akkurat nå, så jeg sier at vi skal nok få skiftet dekk et annet sted. Ja de beklager så mye, de må bare gjøre ferdig papirarbeidet. 15-30-45 min. Og så kommer det en ung gutt og ser redd ut, har et skilt der det star "trainee" og sier som omtrent det første, it's not my fault!! Muligens unge Wennevold sitt hypoglykemiske fjes antydet noe misnøye. Så forklarer han at det er ble gjort en MOT på fredag som viser et lite hull i eksosen som ikke matte gjøres noe med, pluss at det var en skrue i høyre forjul (no shit Sherlock - kunne de ikke sagt det på fredag?? og at det ellers ikke er gjort noe, så jeg trenger heller ikke å betale noe. ???? Har dere ikke byttet bremser? Nei, det vet han ikke noe om. ??? Da jeg kom hjem konstaterte Stig at bremsene var helt klart skiftet, og skivene også.....
Hæ #2
Ettersom Lånekassen tar feil (så der fikk jeg sagt det og) og Sara ikke får støtte til å studere ved Ballet West har vi funnet ut at vi skal prøve å søke skotsk studielån. Hun har tross alt bodd her ett år, så hun er jo litt skotsk nå, ikke sant? Da er vi i gang med britisk byråkrati igjen, hallelujah. For å søke skotsk studielån må man ha National Insurance Number. Det er et slags personnummer, og det er nødvendig for å jobbe og betale skatt, samt for å få ulike støtterordninger, som trygd og da altså studielån. For å få et slikt nummer forteller det store, kloke internettet at man må ringe National Insurance Number Helpline, og gjennom dette søke om å få et slikt nummer. Man blir advart om at man kan måtte stille til intervju for å få dette. Siden Sara er bittelitt treg med å få gjort slikt skal Supermamma bidra. Jeg ringer det nummeret, og får der beskjed om at dette er det ikke de som gjør, det er det skolene som ordner for studentene. Jaha? Kontakter Ballet West som ber meg ringe National Insurance Number Helpline.... Og sånn går no dagan...
Hæ #3
Her i Skottland er generell studiekompetanse definert ved at man tar eksamen i 5 Highers fag. Sara tar 5 Highers her i vår, og dermed har hun generell studiekompetanse nå. Det er ikke alle som tar det som 17 åringer, så det er lagt inn et år ekstra slik at også de som trenger mer tid på å få tatt disse fagene, gjør det som 18 åringer. Noen som tar 5 Highers som 17 åringer tar likevel ett år til, med advanced highers, eller så tar de noen flere highers enn det som er nødvendig. I alle fall er skoleåret ferdig for de som tar highers i år, og de startet nytt skoleår mandag som var. Skoleåret skifter altså ikke i august her, som hjemme. Dermed begynte Sara med sine Highers et stykke inn i året, så det er litt av en prestasjon at hun har fått tatt alle fem fagene. Nok om det. Siden Sara ikke skal fortsette på skolen til høsten så har skolen nå kastet henne ut. Hun får ikke begynne på siste året her sammen med de andre, og har plutselig masse tid til overs. Dette fortalte ikke skolen henne før hun kom på skolen på mandag og oppdaget at hun ikke var satt inn i noen klasser. Tenk hvis noen kunne tatt seg bryet og fortalt henne/oss dette før, så kunne hun fått litt tid til å finne seg en jobb, enten her eller i Tromsø. Så om noen trenger arbeidskraft så har Sara fri helt til 1 september nå.....
Translate
torsdag 26. mai 2016
søndag 22. mai 2016
Tiden som kommer og tiden som går
To måneder siden siste innlegg. To måneder til vi reiser hjem. Sistnevnte er litt overveldende, gitt at det kjennes som om jeg skrev her nokså nylig. Det er en klisje, men tiden flyr. Heldigvis flyr tiden innom fine opplevelser underveis. Her er noe av det som har skjedd siden sist:
Pennan 6-10 april
Vi tilbrakte 4 netter i landsbyen Pennan i Banffshire, nord for Aberdeen. Landsbyen er mest kjent for å være der filmen "Local Hero" ble spilt inn. Ikke akkurat en verdenskjent film, men likevel en stor sak for et lite sted som dette. Pennan er en gammel fiskerlandsby som består av en gate mellom havet og klippene, og ikke minst et helt eget hotell, Pennan Inn. I følge en av de fastboende bodde det masse folk her i hennes barndom, og ungene lekte i fjæra og lærte å svømme innenfor moloen.
Huset vi hadde leid, The Harbour House, var en av de gamle fiskerhusene som var pusset opp. Huset var aldeles nydelig. Her kunne jeg tilbrakt lang tid tror jeg, bare sett på været, flo og fjære - og på alle turistene som gikk forbi og tittet usjenert inn. Ikke et sted for å glemme morgenkåpen hjemme :-)
Harbour House er huset helt i midten av bildet. Apropos flo og fjære, forskjellen mellom flo og fjære var enorm. Fra langgrunn sandstrand til bølger som plasker inn over hovedgata.
Fjære sjø med hovedgata oppe til venstre...
Farvel fjæra, ses om 6 timer...
Nabolandsbyen til Pennan heter Crovie. Dette er også en fiskerlandsby, men her er det ikke engang en skikkelig vei mellom husene og fjæra, kun en liten kjerrevei. Husene her har derfor alle stående en kjerre utenfor, for transport av varer fra parkeringsplassen til husene. Problemet med manglende vei er ikke egentlig fremkommelighet, men nærheten til havet og bølgene. I 1953 feide en spesielt ond storm flere hus på havet, samt moloen. Etter dette flyttet de fleste av innbyggerene til neste landsby, Gardenstown, hvor husene i hovedsak ligger oppe på klippene, noe man forsvidt kan forstå hvis man først skal forlate bølgene. Selv kunne jeg tenke meg en skikkelig "retreat" her, kun meg, bøker og pc'en, tror det må være et bra sted å gjøre ferdig en bok eller en phd...
Skulle man kjenne behov for kontakt med omverdenen så har man en telefonboks - som virker. Det er mer en mobilnettet gjør, men det er vi jo vant til utenfor de større byene i Skottland.
Fiskerlandsbyene i Banffshire og naturen rundt var nydelig. Men ellers skjer det ikke allverden i området. Da vi var på supermarkedet i Banff lurte han som jobbet der på hvorfor vi hadde valgt å komme hit, av alle steder. Kanskje lenge siden han hadde vært og sett utsikten oppe fra klippene.
Bestefar 14-17 april
Helga etter at vi hadde vært i Pennan fikk vi besøk av pappa og min bestefar på 88. Han har aldri vært i Skottland tidligere. Da han ankom Aberdeen var han lett euforisk over å endelig komme på besøk til oss, og utrolig begeistret over Widerøe. Tenk Katrine, det var gratis konjakk der! Æ måtte ta to og gi flyvertinna en klem!
Bestefar og pappa var her ei langhelg, og fikk se det digre huset vårt og Viktors omtrent halvparten så store skole. Vi rakk omvisning i Dundee og tur til Edinburgh, samt Sara sin danseskole sin årlige oppvisning. Bestefar, som er usedvanlig sprek for alderen, rakk også å tryne på Viktor sin sparkesykkel og måtte plastres med glorete barneplaster. Heldigvis er han en tøffing, tydeligvis helt uten benskjørhet - tenke seg til å komme til legevakten i Dundee med en 88 åring som har falt på sparkesykkel, og er plastret med Hello Kitty plaster - det hadde vært noe!
Her er bestefar og pappa på Sara sin danseforestilling. I Edinburgh ville bestefar se slottet. Vi skyndte oss dit så vi skulle ha god tid til å se oss rundt der. Da vi så kom opp til slottet og stod foran inngangen sa han fornøyd; ja no har æ sedd slottet - det va fint. Og så kunne vi gå videre :-)
17 mai
Edinburgh er også setet for 17 mai feiringen til Skottland. Det finnes en rekke norsk-skotske venneforeninger, og i Edinburgh er det egen norsk studentforening. De har ansvar for den årlige 17 mai - feiringen. Vi tok oss en dag fri og sluttet oss til en overraskende stor gjeng bunadskledde med flagg og hurra!
I følge andre norske som hadde vært her før var årets feiring en skandale. Arrangørene hadde glemt å varsle politiet så toget matte gå på fortauet sammen med virrende japanere med kamera og lokale damer med rullator og lav fart. Så kom lyskrysset, og halve toget matte vente på grønn mann mens resten av toget gikk sin vei. Mest av alt var det komisk, og i alle fall en morsom opplevelse.
Oban 21-22 mai
Denne helga har jeg, Sara og Henrik vært i Oban. Vi dro dit for å se på Sara sin fremtidige balletskole, Ballet West, ha sin årlige showcase. Oban er et nydelig, lite sted, som kan minne om en liten nordnorsk kystby, bortsett fra at den innimellom har storbyarkitektur og enkelte gamle, store hoteller som ser ut som gamle badehoteller for fiffen fra Glasgow. Oban lever nok mest av turisme nå, bedømt fra antallet overnattings og bespisningsteder, men stedet hadde masse sjarm, og jeg er sikker på at Sara og hennes nye venninner kommer til å reise inn hit fra Taynuilt etter siste trening hver lørdag ( de har 6 dagers skoleuke!) for kafe, shopping og kino. Lett å finne roen og lykken for mor på tur her også!
Vi har forresten funnet en økonomisk løsning så Sara kan starte på Ballet West til høsten, takket være uvurderlig god hjelp, og det er ikke hverken fra lånekassen eller Nokut. I tillegg har Sara fått stipend fra Skipsreder Tom Wilhelmsens stiftelse, så kr 299 til innkjøp av legathåndboken var en glimrende investering!
Det var flott å se på forestillingen til Ballet West. I pausen fikk vi lest litt i programmet, og stor var overraskelsen vår da vi så et navn på danserne på første året som MÅTTE være et norsk navn! Et kjapt søk på Facebook bekreftet det. Det går altså allerede en norsk jente på Ballet West! Jeg vil tro at vaffeljernet vårt her, som blir med Sara til Ballet West, vil bli om mulig enda mer flittig brukt der enn vi tenkte!
På vei hjem fra Oban idag fant vi en utrolig hyggelig liten plass inne på høylandet, Killin. Det går et elvestryk gjennom landsbyen hvor man kan klatre ut på steiner midt i elva.
Killin time :-)
Pennan 6-10 april
Vi tilbrakte 4 netter i landsbyen Pennan i Banffshire, nord for Aberdeen. Landsbyen er mest kjent for å være der filmen "Local Hero" ble spilt inn. Ikke akkurat en verdenskjent film, men likevel en stor sak for et lite sted som dette. Pennan er en gammel fiskerlandsby som består av en gate mellom havet og klippene, og ikke minst et helt eget hotell, Pennan Inn. I følge en av de fastboende bodde det masse folk her i hennes barndom, og ungene lekte i fjæra og lærte å svømme innenfor moloen.
Huset vi hadde leid, The Harbour House, var en av de gamle fiskerhusene som var pusset opp. Huset var aldeles nydelig. Her kunne jeg tilbrakt lang tid tror jeg, bare sett på været, flo og fjære - og på alle turistene som gikk forbi og tittet usjenert inn. Ikke et sted for å glemme morgenkåpen hjemme :-)
Harbour House er huset helt i midten av bildet. Apropos flo og fjære, forskjellen mellom flo og fjære var enorm. Fra langgrunn sandstrand til bølger som plasker inn over hovedgata.
Fjære sjø med hovedgata oppe til venstre...
Farvel fjæra, ses om 6 timer...
Nabolandsbyen til Pennan heter Crovie. Dette er også en fiskerlandsby, men her er det ikke engang en skikkelig vei mellom husene og fjæra, kun en liten kjerrevei. Husene her har derfor alle stående en kjerre utenfor, for transport av varer fra parkeringsplassen til husene. Problemet med manglende vei er ikke egentlig fremkommelighet, men nærheten til havet og bølgene. I 1953 feide en spesielt ond storm flere hus på havet, samt moloen. Etter dette flyttet de fleste av innbyggerene til neste landsby, Gardenstown, hvor husene i hovedsak ligger oppe på klippene, noe man forsvidt kan forstå hvis man først skal forlate bølgene. Selv kunne jeg tenke meg en skikkelig "retreat" her, kun meg, bøker og pc'en, tror det må være et bra sted å gjøre ferdig en bok eller en phd...
Skulle man kjenne behov for kontakt med omverdenen så har man en telefonboks - som virker. Det er mer en mobilnettet gjør, men det er vi jo vant til utenfor de større byene i Skottland.
Fiskerlandsbyene i Banffshire og naturen rundt var nydelig. Men ellers skjer det ikke allverden i området. Da vi var på supermarkedet i Banff lurte han som jobbet der på hvorfor vi hadde valgt å komme hit, av alle steder. Kanskje lenge siden han hadde vært og sett utsikten oppe fra klippene.
Bestefar 14-17 april
Helga etter at vi hadde vært i Pennan fikk vi besøk av pappa og min bestefar på 88. Han har aldri vært i Skottland tidligere. Da han ankom Aberdeen var han lett euforisk over å endelig komme på besøk til oss, og utrolig begeistret over Widerøe. Tenk Katrine, det var gratis konjakk der! Æ måtte ta to og gi flyvertinna en klem!
Bestefar og pappa var her ei langhelg, og fikk se det digre huset vårt og Viktors omtrent halvparten så store skole. Vi rakk omvisning i Dundee og tur til Edinburgh, samt Sara sin danseskole sin årlige oppvisning. Bestefar, som er usedvanlig sprek for alderen, rakk også å tryne på Viktor sin sparkesykkel og måtte plastres med glorete barneplaster. Heldigvis er han en tøffing, tydeligvis helt uten benskjørhet - tenke seg til å komme til legevakten i Dundee med en 88 åring som har falt på sparkesykkel, og er plastret med Hello Kitty plaster - det hadde vært noe!
Her er bestefar og pappa på Sara sin danseforestilling. I Edinburgh ville bestefar se slottet. Vi skyndte oss dit så vi skulle ha god tid til å se oss rundt der. Da vi så kom opp til slottet og stod foran inngangen sa han fornøyd; ja no har æ sedd slottet - det va fint. Og så kunne vi gå videre :-)
17 mai
Edinburgh er også setet for 17 mai feiringen til Skottland. Det finnes en rekke norsk-skotske venneforeninger, og i Edinburgh er det egen norsk studentforening. De har ansvar for den årlige 17 mai - feiringen. Vi tok oss en dag fri og sluttet oss til en overraskende stor gjeng bunadskledde med flagg og hurra!
I følge andre norske som hadde vært her før var årets feiring en skandale. Arrangørene hadde glemt å varsle politiet så toget matte gå på fortauet sammen med virrende japanere med kamera og lokale damer med rullator og lav fart. Så kom lyskrysset, og halve toget matte vente på grønn mann mens resten av toget gikk sin vei. Mest av alt var det komisk, og i alle fall en morsom opplevelse.
Oban 21-22 mai
Denne helga har jeg, Sara og Henrik vært i Oban. Vi dro dit for å se på Sara sin fremtidige balletskole, Ballet West, ha sin årlige showcase. Oban er et nydelig, lite sted, som kan minne om en liten nordnorsk kystby, bortsett fra at den innimellom har storbyarkitektur og enkelte gamle, store hoteller som ser ut som gamle badehoteller for fiffen fra Glasgow. Oban lever nok mest av turisme nå, bedømt fra antallet overnattings og bespisningsteder, men stedet hadde masse sjarm, og jeg er sikker på at Sara og hennes nye venninner kommer til å reise inn hit fra Taynuilt etter siste trening hver lørdag ( de har 6 dagers skoleuke!) for kafe, shopping og kino. Lett å finne roen og lykken for mor på tur her også!
Vi har forresten funnet en økonomisk løsning så Sara kan starte på Ballet West til høsten, takket være uvurderlig god hjelp, og det er ikke hverken fra lånekassen eller Nokut. I tillegg har Sara fått stipend fra Skipsreder Tom Wilhelmsens stiftelse, så kr 299 til innkjøp av legathåndboken var en glimrende investering!
Det var flott å se på forestillingen til Ballet West. I pausen fikk vi lest litt i programmet, og stor var overraskelsen vår da vi så et navn på danserne på første året som MÅTTE være et norsk navn! Et kjapt søk på Facebook bekreftet det. Det går altså allerede en norsk jente på Ballet West! Jeg vil tro at vaffeljernet vårt her, som blir med Sara til Ballet West, vil bli om mulig enda mer flittig brukt der enn vi tenkte!
På vei hjem fra Oban idag fant vi en utrolig hyggelig liten plass inne på høylandet, Killin. Det går et elvestryk gjennom landsbyen hvor man kan klatre ut på steiner midt i elva.
Killin time :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)