Jeg er student igjen. Jeg har studentkort og ingen egen plass å lese, ingen parkeringsplass og kaffe på termos. Dårlig råd også, siden kursen på pundet er på over 13. #denfølelsen når jeg gikk gjennom universitetsområdet og så på mine medstudenter som alle som en så ut som de kunne være en av de som sitter i kjellerstua i Solbakken på besøk hos ungene. Jeg har kjøpt notatbok med University of Dundee logo som jeg stolt bærer rundt. Jeg er eldre enn den ene av to hovedlærere på kurset og med et par unntak eldre enn de andre studentene på kurset i medical education. Om kveldene sammenlikner jeg og ungene erfaringer med å være elev i Skottland. På den ene siden er jeg som en en gammel dame fra århundreskiftet i blomstrete kjole, på den andre siden er jeg akkurat like 28 år som de andre.
Mine medstudenter kommer fra hele verden. Omar, India, København, Malaysia, Sudan, Pakistan, Glasgow, Saudi Arabia, Plymouth, Bangkok, Belgia og Libanon. Gruppen er utrolig hyggelig, og til tross ulik bakgrunn har vi mye til felles. Det som imidlertid er slående er at jeg og min medstudent fra København ofte skiller oss ut fra gruppen med en annen ide om hva som er rett og vrangt i en rekke problemstillinger om do's and don't's i medisinsk utdanning. Det er interessant å gjøre seg opp noen tanker om hva som ligger i den skandinaviske kulturen som gjør at vi tenker såpass annerledes. De andre landene som synes å ha ganske like oppfatninger seg i mellom tross stor geografisk og kulturell spredning.
Tromsø kjennes langt unna når samtalene dreier seg om den politiske situasjonen i Malaysia eller undervisningsvaner i Pakistan.
Forøvrig har min karriere i klassisk ballet dessverre måttet vike for en ny karriereplan, tennis! Det er imidlertid ingen umiddelbare tegn til suksess i den karriereveien til tross for nyinnkjøpt, lekker karbonracket. Ettersom Sara har dansetrening 5 dager i uka i Carnoustie som ligger 30 minutters kjøring fra oss ble det imperativt å finne på noe i nærheten for sjåføren mens hun trener. Carnoustie er mest kjent for golf, og det kunne sikkert vært et alternativ, men på vei mot Carnoustie ligger det et såkalt Leisure Centre som jeg og Henrik fant ut at vi ville sjekke ut. OMG! Sats kan ta seg en bolle, eller i hvert fall en proteinbar, for David LLoyds Leisure Centre er i en helt annen liga. Innen og utendørs tennis, innen og utendørs basseng, boblebad, innendørs badmintonbaner, squashbaner, treningsstudio og aerobicsstudio. Og kafe med stort lekerom. Bedre sted å vente på Sara om det skulle bli verdens verste skitvær i vinter kan jeg ikke tenke meg. Dermed er vi innmeldt i klubben, jeg og resten av ungene. De små også, for her er også timer for barn fra 3 år og opp. Stig holder på sitt og går heller en tur i naturen mens han venter på Sara, ære være han for det. Om han synes det er like artig i desember gjenstår å se. Da kan jeg ligge i boblebadet på David LLoyds og tenke på han mens han får istapper i barten i fjæra nedenfor Carnoustie :-)
Stig er nå hjemmepappa på halvtid. Det er dermed han som må hente og levere i barnehagen og på barneskolen, og han som holder kontakten med alle hjemmemammaene i Tealing. Og dermed også han som blir invitert på hjemmemammatreff fra barnehagen stenger kl 12 til skolen slutter. Stig og Marie, tekopp og andre hjemmemammaer med småtasser og tekopper. Jeg ler bare jeg tenker på det. Dobbel kulturell erfaring vil jeg si :-)
Marie har begynt å snakke litt engelsk, og gjerne når hun snakker med meg også. Litt engelsk og litt norsk, alt etter hva som passer best i situasjonen. Viktor snakker ikke mye engelsk ennå, men han forstår nok en del nå. Han synes skolen er grei nok, og har begynt å få kompiser der. Han blir ferdig med matteoppgavene lenge før de andre, og synes det er rart at man bare må lære tall opp til 10, for det ville jo vært lurere å bare fortsette i hvert fall til 13 mår man først er i gang?
For et par uker siden var jeg på konferanse i Glasgow og traff kollegaer fra Tromsø. De hadde med seg seigmenn, melkesjokolade og brunost. Lykken var stor da jeg kom tilbake til Tealing. Gjensynet med brunosten var preget av atskillig større lykke enn gjensynet med mamma som hadde vært borte 6 dager :-)
