The days of our lives

Hverdagen kommer snikende, også her. Etter noen uker hvor alt er nytt er det litt deilig at dagene gjentar seg selv. Opp på morgenen, en dusj with a view:

Med og uten hest, sau, høns, gjess og hauk som titter middels interessert på deg.

Deretter frokost og daglig savn av norsk bakverk mens man spiser loffete britisk brød, eller kanskje konverterer til troen på frokostblanding. De eldste skal først avgårde. Ettersom vi har valgt skole utenfor vår skolekrets stopper ikke skolebussen utenfor her, så jeg kjører dem til nærmeste stop for skolebussen i retning Monifieth. Det medfører kryssing av vei med 105 km/t fartsgrense. Uten lysregulering eller noen annen form for organisering av trafikken annet enn pågangsmot og kanskje litt aggresjon. Dette medfører daglig adrenalin og bokstavelig talt svidd gummi når man skal akselerere seg gjennom en luke i trafikken. Igjen, takk og takk for automatgir! Og ikke lese lokalavisen....:

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Woman cut free from car after collision near Dundee

28 July 2015 7.21am.

6 Share

5 Twitter

Email

• DC Thomson

A woman escaped serious injury after being cut free from her car following a two-vehicle collision on the A90 outside Dundee.

The accident occurred on the southbound carriageway of the road at Shielhill by Tealing around 6.30pm on Monday.
Fire crews arrived on the scene to find a woman trapped in one of the cars.
Two other casualties had managed to extricate themselves from the wreckage.
Firefighters cut the woman free from her car.
She was then checked over by waiting paramedics but neither she nor the other two people involved in the accident required any hospital treatment.
A spokeswoman for the Scottish Ambulance Service described the three casualties as “walking wounded”.
The A90 at Tealing is well-known as an accident blackspot

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Neste post på programmet er barnehage og barneskole. Barnehagen (3-5 år) ligger i same bygg som skolen. Den åpner med et ring i skoleklokka presis 0845. Da står foreldre og barn og venter utenfor, og når døra åpnes slippes ungene inn og forventes å kle av seg selv og skifte sko til innesko. Etter under fem minutter er alle foreldre ute av gangen igjen og alle ungene levert. Her er det ikke noe chit-chat om barnet har sovet godt, hvor mye det har spist eller noe, dette er ren avlevering, ferdig med det!

Deretter ventes det på neste ring, presis 0855 ringer skoleklokka neste gang, og da skal alle skolebarna fra alle årskull stille opp på rekker. Rektor kommer ut og ønsker alle god morgen og velkommen. Den raden som er penest får gå inn først, og så er skoledagen i gang.

Barnehagen stinger presis 1155, og da reverseres leveringsprosessen, og barna kommer løpende ut, ferdig påkledt. Hvis været er fint drar barna og mødrene, eller bestemødrene, sjelden fedre, til skolens lekeplass for en liten samling der. Ungene leker og de voksne snakker om stort og smått.

Mange mødre her ender opp med å være hjemme fordi full barnehage er veldig dyrt. 16 timer i uka er gratis, og det er det vi har for Marie her i Tealing. Hvis man skal ha full dag koster det et tillegg på ca 30-40 pund om dagen, eller 400-500 kroner. Man skal ha rimelig god inntekt for å betale dette mellomlegget som per måned blir på 8-10000 kroner. Har man flere barn under skolealder blir det helt umulig for de fleste. Så det er mange hjemmemødre i Tealing, tross høy utdannelse. Alternativet er å ha en hjemmebestemor, som kan passe barna fra 1155 og til foreldrene kommer fra jobb. Eller som vi har valgt, en hjemmePAPPA, som skal hente Marie når jeg begynner for fullt. Stig skal jobbe 9-1145 pluss enkelte hele dager hvor jeg blir hjemme slik at han totalt jobber 50%.

Viktor sin skoledag slutter 1520. Det er ikke noe SFO her, og med så lang skoledag er det egentlig ikke noe behov for det heller. De store slutter på Monifieth kl 1540, og skolebussen kommer på andre siden av den grusomme motorveien 1620. Ny runde med adrenalin og svidd gummi.

Deretter middag, atskillig tidligere enn de lokale, som spiser i 19 tida, pluss minus. Ettersom vi har tenåringer som er aktive med trening er det mest fornuftig å holde på våre norske vaner, for fra 1730 starter kjøring til fotball og/eller ballett. Sara danser i Carnoustie som ligger en halvtime unna og Henrik spiller fotball i Kirriemuir, 25 minutter nord for oss. Foreløbig driver ikke de små med noe, men jeg tror ikke hverken vi eller de har kapasitet til det foreløbig uansett. Det er deilig med stort hus og hage for dem etter skole og barnehage, og jeg tror de er ganske slitne av å prøve og få med seg hva som skjer på engelsk hele dagen.

Selv prøver jeg å finne på noe fornuftig mens de store trener ettersom det er for langt å kjøre hjem mens de er på trening. Jeg har testet ut både basseng og dansetrening mens Sara trener. For en Tromsøværing skal det ikke mye til for å være lykkelig over bassengfasilitetene i Dundee, men det er altså mange basseng her og natulig nok (dessverre) mye finere enn hjemme. I tillegg har ikke boot-camp-trenden tatt over Dundee i same grad som hjemme, så jeg har funnet et dansestudio for voksne som også har helt nybegynnerklasser! Klassisk ballett for nybegynnere begynner på mandag! Gjett om jeg gleder meg! Kan han her, så kan vel jeg:-)

Ballet dancer, 88, takes to stage

John Lowe took up ballet and tap dance nine years ago John Lowe An 88-year-old man is set to star in his first ballet show after taking up dance at the age of 79. Grandfather to 11, John Lowe, of Witchford, Cambs, took up dancing having watched his daughter Alison become a professional dancer. The retired teacher said: "It's a wonderful thing to do and I can't understand why more men don't do it." Mr Lowe is due to appear with the Lantern Dance Theatre Company, in Ely, on Sunday evening.

Livet helt uten autopilot

I hverdagen går det meste på autopilot. Hjemme altså. Man vet hvor man skal, man kjenner alle dumper i veien, og kjører utenom uten å tenke seg om. Man vet hvordan nettbanken fungerer, og det er nesten greit å finne ut av offentlige anliggender i Norge. Om man ikke forstår alt som står i offentlige dokumenter, så vet man hvor man kan spørre om hjelp. Uansett så ordner det meste seg etter noen telefoner og litt irritasjon, men forvirring er ikke så vanlig i hverdagen. Hjemme altså.

Noe helt annet blir det når man flytter til utlandet. Veien til byen? Var ikke den ned her? Oi fan, nå er vi på motorveien! Hvor er neste avkjøring? Om 1 mil? Javel ja. Og hvordan kommer man seg nå til byen? Vel fremme i byen etter en times tid på en distanse som i utgangspunktet er 9 km, så skal man parkere. "Pay and display" er slagordet på betalingsparkeringen, og det høres jo fint ut, men det koster altså et minimum på 3.70 pund for å parkere i Dundee sentrum, og det kan bare betales i utvalgte mynter. Kortautomat finnes ikke. Mynter har jeg ikke lært meg å ha i pengeboka ennå. Hvilket jeg burde ha lært meg for lenge siden egentlig, for alt her betales kontant. De fleste butikker har en minibank ved døra hvor man kan ta ut penger for så å betale kontant i butikken. Skikkelig rart!

Betaling har generelt vært en stor utfordring. Mange steder godtar de bare britiske betalingskort, men de kan man ikke få uten å ha bodd her i 3 år. Da vi skulle ha forsikring til bilene godtok de kun betaling med britiske kredittkort, eller, såklart, kontant. Så vi matte ta ut penger i minibanken rett utenfor butikken ved forsikringsselskapet, og så betale forsikringen kontant! Det vil si, for den ene bilen. Den andre bilen var mye billigere å forsikre hos et selskap som ikke hadde filial i Dundee, og da ble det mer styr. Det endte med at vi fikk hjelp hos bilforhandleren. Vi betalte til deres konto fra vårt kort, og så betalte de videre til forsikringsselskapet - med et britisk kort antakelig;-). Alt i alt veldig fornøyd med servicen til Arnold Clark bilforhandler i Dundee.

Det var reklamen. Her kan dere se bilene bak ungene med sine "nye" sykler (mer om det snart):

Vi har kjøpt en Vauxhall Astra som konebil, og en Ford S-max til familieturene. Så langt fornøyd med begge.

I tillegg har vi kjøpt en masse små ting. Et hus uten kaffetrakter, mikrobølgeovn, store kaffekrus og kubbsett er ikke et hus! Litt dill og dall fra Ikea måtte også kjøpes, hvem kan leva uten 200 stearinlys og 400 servietter?? Imidlertid har de fleste tingene blitt kjøpt på skotske Finn, dvs gumtree.com. Det er utrolig hva folk her borte tar seg betalt for på bruktmarkedet. Mikrobølgeovn som bare virker hvis den star i 30 grader helling, 20 pund. Rusten sykkel uten gir og brems, 50 pund. Teppe med røyklukt og flekk, 15 pund. Generelt er det i grunnen overraskende lite å spare på bruktmarkedet, og det er en annen holdning til verdien av brukte ting. Kanskje er det meningen at man skal prute?? Jeg lurer på om de får solgt alt rasket sitt? Vi har heldigvis bare vært uheldig med en av tingene vi har kjøpt, nemlig en barnesykkel til Viktor som gikk i stykker i det øyeblikket den ble tatt ut av bilen og satt på gårdsplassen.

Men tilbake til parkeringen. Uten mulighet til Pay and display matte jeg forsøke en annen løsning. Det parkeres i utstrakt grad langs veiene her, og det synes å være viktigere å få parkert enn å få passert. Jeg tenkte derfor å gjøre som de innfødte, nemlig å finne et sted i veikanten. Rett ved sykkelbutikken hvor jeg måtte levere den nyinnkjøpte og ødelagte sykkelen fant jeg en luke rett bak en annen bil. Flaks. Leverte sykkelen, og kom tilbake etter 5 minutter. Da stod det en parkeringsvakt der og skrev ut bot. "Is this your vehicle?" spurte han uinteressert. Det kunne ikke nektes for. "You cannot park on the yellow lines" Hæ? Han pekte slapt ned mot asfalten, hvor det med stor godvilje kunne skimtes rester av gul maling. Med samme godviljen kunne jeg ane at de samme restene ikke var på asfalten der bilen foran var parkert. Fan og! Hvem kunne vite det? Jeg prøvde meg på å si at jeg var norsk og ikke hadde sett noe skilt og hadde parkert der i god tro." You cannot park on the yellow lines. You can complain to the council. It is up to yourselves." Og så gikk han, og der stod jeg med boten. Så mye for å spare på å kjøpe brukt sykkel. Først reparasjon, og nå bot. For den totale summen kunne Viktor fått en schnaisen ny sykkel. Og summen på boten? 60 pund. MEN; hvis man betalte innen 14 dagen ble den redusert til 30 pund. Bra triks. Først blir man helt svett når man ser summen, og så nesten lettet betaler man sporenstreks 30 pund med glede.


Betalingen kan man faktisk gjøre på nett. Med norsk kredittkort. Offentlig innkreving har ting på stell! Sky derimot, som er vår internett og telefonleverandør, er en helt annen skål. Man kunne tenke seg at noen som lever av teknologi hadde slikt i orden, men dengang ei. Her ute på landet hvor vi bor leverer Sky (og alle andre leverandører for den del) bredband og ikke fiber. Riktignok det smaleste bredbåndet verden har sett i følge Stig, for her passerer ikke mange bytes i noen bånd. Det som likevel er eiendommelig er at vi mister internett hver gang telefonen ringer. Hustelefonen altså - for det må man ha i Skottland, for å i det hele tatt få internett. Når denne altså brukes, da er er det kun pausebilde fra Sky som gjelder, i en 5 minutters tid. Hustelefonen ringer overraskende ofte, særlig med all slags offentlig info, samt spørreundersøkelser og all slags tøv. Stig, som dermed får et betydelig problem med planen om hjemmekontor, ville derfor kontakte Sky for å se om det var noe feil på linja. Men det var ingen epost til kundeservice, kun en chat som ikke kunne svare på slike vanskelige spørsmål. Man matte ringe. Etter lang ventetid og ikke noe svar, og så litt ventetid for å få nett igjen, googlet Stig Sky+kundeservice. Det viser seg at det finnes en app man kan laste ned for å få bedre kundeservice. Men det virket selvsagt ikke på Stig sin pc - fordi - han er registrert som norsk bruker hos google. Men nettet hadde tips til en fiks på dette, det var bare å legge inn et britisk bankkort på Google pay, så ville det løse seg. Men britisk bankkort kan man ikke få før man har bodd 3 år I landet, so here we go again....

Telefon er altså "da shit". Jeg har prøvd å finne ut hvilke fritidsaktiviteter som kan passe for ungene. De fleste nettsteder er da slik: Vi har flotte treningsfasiliteter, ring for mer info! Her kan barna lære både det ene og det andre, ring for mer info. Og så ringer man da, men det er jo aldri noen som tar telefonen. Og etterpå er det ikke internet på 5 minutter. Og sånn går no dagan.

Det var imidlertid en stor dag på tirsdag. Første skoledag!

Alle var veldig spente, kanskje særlig jeg. Jeg våknet halv seks og fikk ikke sove. Etter å ha bodd samme sted i hele barnas levetid, med samme rutiner og samme folkene rundt oss, er det litt skummelt å sende ungene til fremmede, med fremmed språk, kultur og rutiner. Bare for at jeg skal få leve ut en drøm om å bo i utlandet, og for å få en utdannelse jeg ønsker meg. Tenk om de ikke trives, tenk om, tenk om... Halvsekstanker er aldri særlig konstruktive, og heldigvis så fikk jeg senere på dagen se de små trives på Tealing Primary School, og fikk høre de store fortelle om alt som hadde skjedd på Monifieth high. Dermed så forsvant det meste av uroen.

Viktor går nå i Primary 2, altså 2 klasse. Her begynner de på skolen når de er 5, så han er etter alder plassert i 2 klasse. På vår lille landsbyskole er det imidlertid Primary 1, 2 og 3 sammen i en klasse på tilsammen 14 elever, 7 jenter og 7 gutter. På den måten blir det ikke så merkbart at Viktor faglig henger litt etter ennå, så jeg tror faktisk han trives. Marie går på Nursery class ved samme skolen, og de er 7 3-5 åringer. Hele skolen er bitteliten og veldig oversiktlig, slik at det virker trygt og godt å sende dem avgårde dit. De snakker ikke noe engelsk ennå, og jeg er usikker på hva de egentlig forstår, men det ordner seg nok ganske raskt vil jeg tro.

Idag fikk jeg stifte bekjentskap med NHS, National Health Services. Etter noen dager med vond tann oppdaget jeg idag en byll ved tannrota. Skrekk og gru. I Dundee har de heldigvis et Dental hospital som i semesteret bemannes av tannlegestudentene under veiledning. Nå har imidlertid studentene ferie, så nå er det kun professorer på vakt. Det er ingen timebestilling, kun drop-in. Etter at jeg meldte meg tok det ti minutter, så var jeg i gode hender hos en kyndig tannlege. Det ble tatt bilder, og konstatert brudd i en gammel rotfylt tann, og dertil hørende infeksjon. Nå antibiotika og deretter trekking. Veldig proft, grundig og hyggelig. Og helt gratis, kryss i taket. Offentlig sponset tannbehandling er sjelden kost for en nordmann. Det er nesten flaks at dette skjedde ETTER 3 august, selv om det selvsagt er noe dritt med tannpine.

På den utelukkende lyse siden er det utrolig mange fine steder rundt omkring her. Kirriemuir og Arbroath ligger begge en halvtimes kjøring unna og er nydelige småbyer på hver sin mate. Kirriemuir er fødestedet til J,M.Barrie som har skrevet historien om Peter Pan, og stedet bærer fortsatt preg av hans verk. Til de smås store glede var det en flott lekeplass der som helt treffende het Neverland:

Arbroath er en kystby med nydelig kystnatur, og noen spektkulære klipper. Alle som kommer på besøk til oss blir nok dratt med på søndagstur hit. Arbroath er også verdenskjent i Skottland for sin Arbroath smokie, som er varmrøkt hyse, og faktisk veldg godt.

Så - vi er ikke på autopilot. Imidlertid har jeg fått prøve bil med automatgir, og det er rene saligheten! Vår gode s-max er har automat, og jeg er helt klar for å kjøre 7 seter konebil, og la Stig få den lille røde i steden for. Min neste norske bil har automatgir - sann mine ord!

Gøy på (ut)landet!

Da er vi her og vi skal bli her. Det siste er litt vanskelig å begripe til tross for at det står 18 kofferter i boden og 2 nye biler i oppkjørselen. Det kjennes litt som å være i feriehus, og snart skulle hjem igjen. Jeg er spent på når jeg egentlig skal forstå at vi skal bli her.

Men det var bare såvidt vi kom oss avgårde. Til tross for all planlegging, og å ha begynt i tide, så er det ikke til å unngå at det blir trøbbel på tampen. Ungene blir selvsagt syke rett før avreise, og vil helst sitte på armen mens mamma rydder og vasker. Det er ingen bombe at det ikke er oppskriften på effektivitet. Til slutt endte det med at vi holdt på å vaske til i 2 tida natta før avreise, og fortsatt var det mer igjen. Det sier jo litt om huset, og at det ukentlige forbruket av jif med fordel kan økes for fremtiden. 3,5 time før flyet lettet fra Tromsø låste vi døra og var fornøyd med arbeidet. Da jeg viste bilde av gangen anno 3 august 2015 til min datter lurte hun på hvor i alle dager det bildet var tatt ;-)

Neste kommentar var; "Shit, e veggan i gangen gul???"

Man kunne tenke seg at det var tilstrekkelig å komme seg avgårde i retning flyplassen klokka 14 når flyet skulle gå klokka 1620. Det skulle vise seg å være sant - men bare akkurat såvidt. For å få avgårde 18 kofferter, 2 sykler og 6 stykker ble Henrik kjørt avgårde med første koffertlasset, og etterlatt med avinors gratis wifi og 9 kofferter på Langnes. Deretter ny runde kofferter pluss Sara og begge syklene, og tilslutt hjem med gode gamle bilen og bestefar som først slapp av meg og de to små og deretter hentet Stig. Innen alt var sjekket inn var klokken 1550, og Stig var fortsatt ikke tilbake på Langnes etter seriøs langtidsparkering av bilen.

Mens det blinket gate closing på Osloflyet kom Stig slentrende rolig inn og trodde flyet skulle gå klokka 17. Ikke overraskende ble en av våre overfylte håndbagasjer singlet ut til ekstra sjekk i sikkerhetskontrollen. Det må være Stanleytermosen som utløser bombealarm forslo jeg muntert til fyren med 2 dagersskjegg, bart og null sans for humor. "Hold avstand! Maskinen har slått ut på kniv! Kniv? Vel er noen av heklenålene mine litt store, men kniv? Hørt sånt tøv. Ut med alt i sekken. Stanleytermos. Skolesekk til Viktor. Skolesekk til Marie. Sitteunderlag x 6. Hekletøy. En truse (!). Men ingen kniv. Alt må sendes en og en gjennom røntgen igjen. Klokka går, og det er nå 10 minutter til avgang. Gate closing blinker iltert på skjermen. Tilslutt finner han faktisk en kniv i et hemmelig rom på sekken. Stigs tursekk, og han er alltid beredt! Da gjenstår det bare å få alt det sirlig pakkete ned i den sekken igjen i et blafrende kaos av hekling som tuller seg inn i truser og termoser. Gud bedre! 100 m hinder til gate 23, og ikke før jeg har satt meg i stolen er flyet på vei opp i lufta. Mindfullness er alle andre steder, og det fine bildet jeg gledet meg til å ta av den crazye bagasjehaugen får vente til vi skal hjem.

Men vi er avgårde. Stemningen er litt preget av stress og trøtthet, og reisefølget kan ikke sies å ose av entusiasme mens vi venter på flyet til Edinburgh på Gardermoen. Flyet er forsinket og småtassene er sure og slitne. For en passende fortolkning av hvem som inkluderes i begrepet småtasser;-)

Vel fremme i Edinburgh møtes vi av en drosje med bagasjehenger. Drosjesjåføren ser himmelfallen ut da den faktiske bagasjemengde åpenbarer seg for han, men han lykkes å stable alt inn i henger og bil og vi er på vei til huset vårt i Tealing, Dundee.

Da vi ankommer er vi sultne og spente. Heldigvis har Stig vært på konferanse i Dundee i juni, og da fikk han lov å legge igjen litt mat i huset. Det er vel en overdrivelse å si at nå gleder vi oss til knekkebrød med syltetøy/nutella, men mat frister i alle fall uansett. Etter en rask titt gjennom huset bare MÅ vi ha mat. Helt til vi oppdager at noen har åpnet knekkebrødet. Ikke bare en men to av pakkene. Mus! Herregud, det er rett og slett mus i skapet! Og ikke lenge etter kommer herr musemann ut av skapet (!). Stig, som vi vet alltid er beredt, hjelper musa ut i den store verden. Ikke lenge etter er det imidlertid ny mus på kjøkkenet, en hel familie er vel fostret opp på knekkebrød i løpet av sommeren.

Dermed er jo valget enkelt. Vi MÅ ha katt. Heldigvis samtykker huseierne til dette. Dermed ender dag 2 i Skottland opp med at vi kommer hjem med varer fra Ikea og en katt. Møt Dexter McKill; lystmorder som tilsynelatende er snill som dagen er lang :-)

I tillegg til katt har vi kjøpt bil. Ettersom vi bor på landet kjøpte vi faktisk TO biler. En til mor og en til far. Det går helt fint å kjøre på venstre siden, heldigvis, for det å få forsikring her i landet er ikke enkelt. Man må for det første ha engelsk bankkort, og for å få engelsk bankkort må man ha bodd i England i 3 år først. Alternativt kan man i søknad om bankkort legge inn adressen sin de siste tre årene i ulandet, bortsett fra at programmet kun godtar britiske postadresser, så det går ikke likevel. Britisk mobilabonnement får man heller ikke før man har bodd 3 år i UK, men man kan aller nådigst få kjøpe kontantkort.

Alt i alt en uke med mange inntrykk og mye å ordne. Heldigvis har vi hatt med medbrakt mormor som barnevakt og kjøkkenvakt, og det har vært gull verdt mens vi har trålet Tesco på jakt etter bokseåpner, litermål (men dah, her det jo cups som gjelder!), dvdspiller og tørkestativ. HUset var på ingen mate så velutstyrt som det var lovet dessverre, men ellers er det unektelig deilig å boltre seg på 300 kvm og hage. Nå skal vi forhåpentligvis finne roen denne siste uka før skolen begynner den 18, og det er vi alle veldig spente på hvordan vil bli for bade store og små.